Kvotering viktig middel
Tonje T. Larsen skriver i en kommentar i Universitas 7. mars at øremerking er med på å stakkarsliggjøre kvinner. Jeg er kvotert, på lik måte som hundrevis av
kvinner. De jeg jobber med, er opptatt av hva jeg leverer og hva jeg har å
si. Ikke hvordan jeg kom dit. Larsen vil nok oppleve meg og mange andre som
er kvotert som langt, langt ifra stakkarslige. Ikke føler vi det, ikke er
vi det.
Da jeg satt i Kollegiet, ble jeg oppmerksom på det subjektive
ansettelsesystemet ved Universitetet. Og jeg ble klar over hvor mange av
stillingene som ble utlyst bare for det ene kjønn. På forhånd hadde
fagmiljøet bestemt seg for hvem de ønsket i stillingen og skreddersydde
betenkningen til denne personen.
Under hovedfagsstudiet ble jeg oppmerksom på et annet fenomen. En rekke sivilarbeidere fikk stipendiater etter endt tjeneste. Uten utlysning.
En del av mine studievenner fikk også stipendiater, det ble søkt om midler til prosjekter av Nors Forsknings Råd med deres navn på søknaden. Det er en fellesnevner her: Det er menn som blir ansatt. Øremerking av stillinger og kvoteringsregler er satt i verk for å oppveie en pågående kvotering av menn.
Nå innehar jeg selv en stilling hvor jeg intervjuer arbeidssøkere. Min
erfaring er at kvinner ikke søker stillinger når de vet at en mannlig
kandidat allerede er utpekt til jobben. Vi har med hell begynt å kontakte
jenter vi mener er kvalifisert, og oppfordret dem til å søke. Det hjelper.
Dersom man leter etter en godt kvalifisert kvinne, så finnes hun. Det eneste
man trenger å være seg bevisst, er at det å ta vare på kvinnene ved et
universitet, i en organisasjon eller en bedrift, er det samme som å ta vare
på talent og ressurser som kan komme arbeidsstedet til nytte.
Larsen skriver at hun ikke ville blitt kvotert:
«Kanskje det er et generasjonsskille, at jenter som har vokst opp på åttitallet i mindre grad har tvilt på at de er dårligere enn gutta. At guttene rundt dem ikke har tvilt så mye på det heller».
Det er en helt merkelig slutning å trekke at kvinner i tidligere generasjoner tviler på at de er like gode som guttene, at det er derfor det er få kvinnelige professorer. Ikke bare er vi stakkarslige, men i følge Larsen tviler vi også på eget talent! Jada.
Merkelig syn å ha på de jentene som har tatt akademiske grader før Larsen. Jeg fikk et akutt behov for å opplyse Larsen om at jeg og mange flere er
kvotert og er stolt av det.
Men når dette er sagt: Ingenting vil glede meg mer enn at kjønnsbalansen blir naturlig jevn. Kvotering er et middel, ikke et mål. Måtte Larsen oppdage en annen virkelighet enn det kvinnene før henne har møtt.