Leserinnlegg til Universitas

Med kun 18% kvinnelige professorer, virker det kanskje ikke oppløftende å som jente å skulle ta fatt på en utdannelse ved UiO. Bildet som males, er at man som kvinne ikke når opp, man skvises til fordel for mannlige kollegaer. Samtidig er det et faktum at hvis man går litt nedover i det vitenskapelige hierarkiet, er ikke situasjonen så ille. Blant stipendiater og post.doc er fordelingen mye jevnere, men noe skjer på veien. Flere faktorer har skylden. For det første, kvinner føder barn. Dessuten gjør krav om kjønnsfordeling i ansettelseskomiteer og andre verv at kvinnene, fordi det er så få av de, blir overbelastet. Dette gir de mindre tid til å forske og produsere vitenskapelig materiale. Jeg er enig i at man skal tilstrebe likhet mellom kjønnene, men jeg er skeptisk til noen av tiltakene som brukes for å løse situasjonen.

Radikal kjønnskvotering og øremerking av stillinger for kvinner er ikke en god måte gå frem. Det hevdes at det kun skal være kortsiktige virkemidler for å jevne ut ulikhetene. Imidlertid tror jeg at det bidrar til å øke motsetningene. I stedet for å skape likestilling, skaper det et kunstig skille. Kvinner får ikke mulighet til å hevde seg på lik linje med menn. I stedet gjøres vi «avhengige» av særordninger for å nå målene våre. Et av argumentene som brukes mot radikal kjønnskvotering, er frykten for det såkalte «B-stemplet». Det jeg er mer bekymret for, er hva ordningen gjør med kvinnens selvtillit som forsker. Når man søker på en jobb, må man kunne stole på at man får den fordi man er best kvalifisert, ikke fordi man tilfeldigvis har innovertiss. Øremerkede stillinger for kvinner er en sak som får en del oppmerksomhet om dagen. Det å si at kun kvinner skal kunne søke på en stilling er uheldig. Man bør heller strebe etter å ansette den som er best kvalifisert. Det at kvinner tenker annerledes enn menn, gjør de ikke nødvendigvis bedre kvalifisert.

Ved Universitetet knyttes mye av likestillingsdebatten til ansettelsesprosessen. Per i dag er den tidkrevende og langtekkelig, og det finnes ikke et godt nok sett med regler og kriterier for hvordan man skal vurdere søkerne. I stedet for å bruke løsninger som kun fungerer overfladisk, må man heller gå til roten av problemet og legge til rette for at man baserer seg på faglige og pedagogiske kvalifikasjoner, ikke beregnet til hvor mange artikler man har skrevet, men som baserer seg på kvaliteten på det man har produsert.

Så vær så snill, ikke plasser oss kvinner i en særklasse når det gjelder å komme seg frem her i livet. Vi er like smarte som gutta, bare la oss få vise det på egenhånd!