Liberalismen uthuler konservatismen

Det jeg ville til livs med mitt opprinnelige innlegg 2. februar var den lite gjennomtenkte bruken av ideologiske merkelapper som jeg mener gjennomsyrer norsk politikk. Svaret fra Den konservative studenterforening (DKSF) i Universitas 16. februar viser at DKSF, om de ikke hadde gjort det før, så i alle fall nå har tenkt igjennom sitt ideologiske standpunkt, og da er jeg fornøyd. Imidlertid er det slik at DKSFs innlegg illustrerer meget godt hvordan liberalisme er blitt konservatisme, uten at noen har kritisert den subtile overgangen fra konservativ til liberal tenking. Jeg kan ikke la denne sjansen gå fra meg til å gjøre akkurat det.

Jeg helt på linje med DKSF i at politisk konservatisme bærer med seg ansvaret ikke bare for å bevare, men også for å forandre – når forandring er til det bedre. Problemet er hvordan vi avgjør hva som er til det bedre – og det er her jeg synes deres siste innlegg i Universitas viser at liberalisme stadig forveksles med konservatisme. Jeg siterer: «Konservatisme er troen på at individets vilje og evne til å ta ansvar for seg selv og andre er større enn kollektivets [...]» Er det nå egentlig det, da? Er ikke fokuset på individets frihet i bunn og grunn en liberalistisk holdning? Her er kjernen av mitt poeng. Koplingen mellom liberalisme og konservatisme er ikke udiskutabel, det å være konservativ betyr ikke nødvendigvis at man må omfavne alt som inkluderer en minimal statlig styring. I visse tilfeller kan statlig styring være et gode, men hvorvidt det er det, er noe man må man ta stilling til i hver enkelt sak.

Når det gjelder Ot.prp.79 så var det kun et eksempel jeg brukte for å illustrere poenget. Jeg legger den ballen død, men håper at man i DKSF kan ta opp diskusjonen omkring det individualistiske mantra, og dets plass innenfor konservatismen. Igrunnen kan jeg godt tenke meg å være med på den diskusjonen, og søker derfor med dette om medlemsskap i DKSF.