Mannskamp?
Pål Veiden mener at kvinneforskning og likestillingspolitikk kan nedlegges fordi både kvinner og menn er mennesker. Ikke akkurat noen imponerende analyse fra en sosiolog som skulle ha sosiale maktforhold som sentral del av sin kompetanse. Da mener Veiden vel også at vi kan nedlegge kampen mot rasisme ettersom de sorte også er mennesker? Og kampen mot sexisme fordi homser også er menn? Hvis kjønn ikke er viktig hva er da forklaringen på at et fag som sosiologi, hvor bare en fjerdedel av hovedfagseksamenen tas av menn har 80% mannlige stipendiatene? Det er ikke noe yrke å være kvinne, men det synes å føre til bra yrker å være mann.
Da er det god grunn til å være skeptisk når menn i slike yrker påstår at kjønn ikke spiller noen rolle. Ifølge Veiden mener hans «studiner» (?! – ja, det sto det faktisk) det samme som han, de tør bare ikke si det høyt. Det tør Pål Veiden, selv om han tydeligvis ikke har peiling på hva saken dreier seg om. Kjønnsrollemønstrene lever åpenbart i beste velgående ved Sosiologisk institutt.
Dag Øistein Endsjøs argument om at kjønnskvotering til forskning straks må lede til tilsvarende kvotering av andre like sære grupper blir ikke mer riktig fordi han gjentar det i en uendelighet. Prøv å slippe til en ny tanke, Dag Øistein: I snart ti år har det vært like mange kvinner som menn som tok doktorgraden. Det er altså i dag en kjønnsmessig likhet i rekrutteringsgrunnlaget som ikke avspeiles i tilsettingen i faste stillinger. Det er ikke et tilsvarende misforhold når det gjelder etnisitet, fremmedspråklighet, seksuelle orientering eller fysiske funksjonshemning – men muligvis vil man finne seleksjonsmekanismene på lavere nivåer og da bør antidiskriminerende tiltak settes inn der. I dagens situasjon er det kjønn som er problemet i overgangen fra stipendiat til fast ansatt.
Hvis det ikke er en viss rimelig sammenheng mellom rekrutteringsgrunnlag og tilsetting i en organisasjon, så er det god grunn til å undersøke om det skulle være ikke-erkjente diskrimineringsmekanismer på spill i denne organisasjonen. Kunne det for eksempel være en sammenheng mellom Veidens ønske om å gjøre kjønn irrelevant og det faktum at åtte av ti stipendiater ved Sosiologi for tiden er menn? Og at en ny stipendiatstilling nettopp har hatt søknadsfrist? Et poeng i likestillingspolitikken er at de meget få nytilsettinger som skjer i hvert fall ikke burde bidra til å gjøre situasjonen verre enn den allerede er. Eksempelvis har Institutt for sosiologi tildelt alle årets stipendiatstillinger til unge menn, så nå reduseres vel snart også andelen av kvinnelige doktorgrader? Da er man jo sikker på at at «kvinners representasjonsandel» av faste stillinger på instituttet ikke kommer til å gå over gevind de neste par tiår.
Det er ingen som tror at en tung, mannsdominert organisasjon endres over natten. Full utnytting av politiske tiltak som kjønnskvotering og øremerking vil kanskje forskyve forholdet mellom menns og kvinners andel av forskningskaken med et par prosentpoeng. Ikke mye, men ethvert skritt i den riktige retning er bedre enn å gå baklengs. Og mye bedre enn å forsøke å tilsløre at man går baklengs.
Professor, faglig leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning.