Nå er det fred, fra savanner i Sør, til Høyre fjell i Nord;

Tommy R. Bech, meddommer Nedre Romerike Tingsrett, student juridisk fakultet, medlem av Den Konservative Studentforening

Historiespinningen fikk sin absolutte høydepunkt i Aftenposten 21. mai 2005 da Roy Andersen skrev om «vår glemte Kongemaker i 1905». Grev Wedel Jarlsberg skal etter historikernes mening blitt vent ryggen av Venstremannen Christian Michelsen, for å normalisere forholdet til Sverige. 1814 endret Grunnlovstradisjonen i Norge, da alle bestemmelser må endres etter § 112, og embetsverkt og borgerskapet, de samfunnsinstitusjoner som gjennom revolusjonen i 1814 hadde gitt Norge en folkelig og nasjonal selvbestemmelse som fikk i oppgave å forvalte bruddet med danskekongen. Før innføringen av parlamentarismen ble det var dannet 190 Grunnlovsforeninger, med 15.000-20.000 medlemmer som kjempet utfra en Grunnlovskonservatisme mot eneveldet fra Svenskekongen. Kongelig resolusjon av 14. april 1835 hadde gitt den norske statsministeren adgang til å delta i behandling av utenrikssaker som særlig angikk Norske og Svenske diplomatiske saker som på noen måte berørte Norges forhold til fremmede makter. Denne konglige Resolusjonen i svensk statsråd, var ikke bygget på likhetsprinsippet, tilfredsstilte frem til 1905 den norske nasjonalismen, som siden 1814 har stått sterkt i Norge, og gitt grunnlag for NS, Quisling og 3 nei til samarbeid i det Europeiske fellesskap.

Nasjonsbyggingen og institusjonaliseringen begynte på alvor da Grev Wedel overtok som statsoverhode i 1836. Da ble unionsbåndene knyttet tettere mot de faste linjer som altså førte til at et annet råd, dvs. et svensk departement, ga Norge mulighet til å vinne innflytelse på deler av Utenrikspolitikken. Unionskonflikten skjerpet seg utover 1890 tallet, da Stortinget tok opp spørsmålet om et eget norsk konsulantvesen. Dette medførte at det ble dannet en Konsulantkomitè i januar 1902, som 24. mars 1903 slo fast at det skulle opprettes et eget konsulantvesen for hvert av rikene, hvilket betydde at den norske regjeringen ikke kunne aksepetere det svenske «lydrikenavnet» og forhandlingene ble brutt 7. februar 1905. For Høyre var det heller ikke spørsmål om Norge skulle oppheve Unionen, men når og på hvilken måte. Faren for krig var overhodet ikke eksisterende, selv om Norske soldater ble sendt på Nøytralitesvakt, da den aldrende kong Oscar 2, ikke hadde planer om å føre krig mot sine venner i Norge, men derimot var redd for en norsk lynaksjon for å ødelegge forhandlingene, som gjennom Kongedrap eller ekstrem nasjonalisme. Hemliga utskottet i Riksdagen foreslo i februar 1905 overfor Gustav å invitere til nye Unionsforhandlinger med utgangspunkt i full likestilling mellom unionsrikene, men som strandet da det ikke lenger fantes noen politisk opposisjon i Norge som ønsket å opprettholde en Union med Sverige, og den 27. mai leverte den norske statsministeren i Stockholm, Jørgen Løvland, avskjedssøknader både for den norske Regjeringen Michelsen og for Statsrådavdelingen i Stockholm. Grunnlaget for at Norge skulle løsrives fra Unionen var da lagt, uten at det var fare for et eneste skudd, eller at det forelå en eneste plan om militær aksjon fra begge sider, selv om enkelte villedede historikere og militære har skrevet dette. Historiker Halvdan Koht oppsummerte forhandlingens slik; «Eg torer slå fast at liksom det var ein demokratisk tenkemåte i Norge som reiste det norske folk til strid mot unionstvangen, såleis kunne unionen bli oppløyst i fred for de den demokratiske tenkemåten da hadde vunni så langt fram i Sverige.» Norge forhold seg i 1905 til en meget silivisert, høyt utdannet og dannet motpart, som ikke hadde noen stormaktsønsker eller prestisje lagt i å bevare en union, som på mange måter også var påtvunget dem etter Napoleonskrigene.

Embetsmannstradisjonen ble brutt i 1905, da Stortinget fikk større makt over lovgivning, og statsbudsjettet, da den bestemte hvem som skal ha verv og posisjoner, der Grunnloven er et symbol på den norske tradisjonen etter 1905, der den nesten har blitt en nasjonal helligdom, der den Norske regjeringen etter 1905 delte tradisjonen med en statsrådsavdeling på tre, ledet av den norske statsministeren, ved Kongen og hans rådgivere i Stockholm. Den tidens regjeringsstyre, har nå blitt overtatt av et stortingsregjeringeri, da nasjonale parlamenter i Sverige, Norge og Danmark har overtatt makten som disse rådgiverne hadde tidligere. Som følge av folkeavstemningen og kongevalget av 18. november 1905, var også deres oppgave løst, og Norge valgte en dansk prins til ny Konge. Høyres samarbeidsinvitt til de borgerlige partiene etter 1905 bærer også preg av den freden som var tilstede mellom de to rikene da valgoppropet i 1906 startet med; «Norges selvstendighet udad blev i 1905 vundet gjennom alle nordmænns trofaste samvirke». Roy Andersens sammenblanding av Eward VII, Wedel Jarsberg og prins Carl, blir så konspiratorisk i sin form, at det kunne vært skrevet av en motstander av monarkiet som styreform, men som leter etter argumenter for å hevde at Kongen har en større lovgivende makt en den formelt har i vår tredelte maktfordelingsdemokrati. En norsk historiker av format har sammenlinket Sverige og Norge med en viss type siamesiske tvillinger, de som er sammenvokste i ryggen, men med hvert sitt holde og derfor ikke tenker likt. Historisk er vi likevel bundet sammen i et skjebnefelleskap. Dette vennskapet må videreutvikles gjennom bedre samarbeidsløsninger i det europeiske fellesskapet, og ytterligere propaganda om Norge som det lille landet som blir overkjørt av stormaktene i Europa kan neppe ansees som et bidrag til dette. I den forstand har Universitets søkelys mot årsakene til unionsoppløsningen i 1905 vært opplysende.

Teksten er skrevet i anledning Forum for universitetshistories foredragsserie om Universitetet og unionsoppløsningen. Siste foredrag holdes torsdag 2. juni, 14.15-16 i rom 300, Niels Henrik Abels hus. Der foreleser Thomas Hylland Eriksen om «Universitetet og det fargerike fellesskap.»