Om forandringer og bevaring

Og Høyres kampanje for å fortsatt bli sett på som et konservativt parti fortsetter. Denne gangen er det leder i Den Konservative Studenterforening, Krister Øie Braute som gjør sitt beste for å vise at Høyre fortsatt er et konservativt parti. Med «endre for å bevare» som kamprop gjør han sitt beste for å bevise at alle forandringene Høyre har gjort eller har prøvd å gjøre, er forandringer som har vært nødvendige for å bevare hva det enn er Braute mener skal bevares. Det høres jo selvsagt fint ut når Braute snakker om å «ta vare på det som er godt av i dag uten å redusere mulighetene av i morgen» og «gradvis omstilling» høres jo også ganske harmløst ut. Men hva er det som skjer i praksis?

Så vidt jeg har fått med meg fra det jeg har lest om konservatisme er en av de opprinnelige tesene til konservatismen at forandringer skal være gradvise forandringer som skjer gjennom veloverveide reformer. Ser vi på reformene som har skjedd innen akademia er spørsmålet om gradvis eller veloverveid er dekkende ord. I løpet av relativt kort tid ble UiO gitt ansvaret for å gjennomføre Giske og Clemet sin omfattende reform og resultatet var et omfattende kaos, med mange negative konsekvenser man tydeligvis aldri hadde forutsett. Nå er riktignok det verste kaoset og forvirringen over, men fortsatt sliter man med flere uforutsette ettervirkninger, som for eksempel karakterforvirring(innen master/hovedfag og lenge psykologi embetstudie) og ressursmangel. Administrasjonene og de ansatte på universitetet hadde såvidt begynt å summe seg og rette opp det verste kaoset etter alle disse forandringene, når Ryssdalutvalget, med støtte fra Clemet, foreslår enda flere forandringer. Det er mulig Braute ikke kan se sammenhengen her, men jeg ville tro at det, hvis man skal sørge for gode og gradvise forandringer, er en fordel at disse ikke går fortere enn at folk som skal sette dem i verk greier å følge med. Så vidt jeg har forstått var også en av de opprinnelige ideene innen konservativismen at forandring i størst mulig grad må skje av seg selv snarere enn å tvinges på utenifra. Spørsmålet er hvordan Braute får dette til å rime med stadige forsøk på politikerstyrte forandringer av universitetet.

Ellers er det interessant at Braute bruker så mye av kronikken sin til å snakke om hvorfor man må endre for å bevare, ikke sier et eneste ord om hva han vil bevare. Er det fordi han ikke vet det selv? Og vet noen andre i Høyre det? Det er jo uansett ganske tankevekkende at det i utgangspunket så konservative partiet nå har sitt eget moderniseringsdepartement(men ikke noe bevaringsdepartement) og stort sett ikke snakker om bevaring og konservering i annet enn festlige anledninger eller for å rettferdiggjøre hvorfor man må forandre. Kanskje man har glemt hva det vil si å bevare. Eller kanskje man har blitt så oppslukte av alle forandringene som «må» gjøres at man har glemt hva man vil bevare.