Politisk ukorrekt sosiologi

Diskusjonen om hvorvidt dagens studenter er blitt for lydige, slik Gunnar Aakvaag hevdet sist høst, har siden fortsatt. Siste bidrag kommer fra Universitas, som gjennom et forelesnings-stunt skulle undersøke studentenes reaksjoner på iscenesatt vranglære av Max Webers teorier. Om de satt stille, hadde Aakvaag fått støtte til sin påstand. Protesterte de, hadde han tatt feil.

Eksperimentet ga ikkenoe endelig svar. Noe av årsaken til dette er at vranglæren skulle bestå i «politisk ukorrekthet», noe som ikke egentlig er relevant for presentasjon av klassisk teori. Et annet tilhørende problem er at det som ble sagt under eksperimentforelesningen, ikke var feilaktig nok sett opp mot Webers teorier.

Én påstand gjaldt forholdet mellom kapitalisme og Islam. Universitas skriver: «Når [vikaren] sier at grunnen til Midtøstens krisesituasjon er at de forguder Islam, og ikke protestantismen, venter vi på en høylytt reaksjon.»

Faghistorisk er det ikke noe særlig å utsette på utsagnet. Weber anså det som usannsynlig at moderne kapitalisme ville utvikle seg innenfor Islam. Det springende punkt i Webers forståelse av protestantismens betydning for kapitalismen er utviklingen av religiøs asketisisme, altså internaliseringen av påbud om måtehold i det verdslige liv, i tillegg til en oppfatning av arbeid som et «kall». Dette teologiske fundamentet mente han etterhvert ga grobunn for fremvekst av kapitalismens ånd og nedbrytning av sosial ulikhet begrunnet med tradisjon.

I Islam fant Weber en krigersk etisk arv i kombinasjon med åndelig mystisisme i møte med den dennesidige verden. Ifølge ham la ikke dette grunnlaget for kapitalistisk aktivitet, men heller for konservering av føydale sosiale strukturer og slaveri.

Weber la også vekt på andre sosiale forutsetninger som viktige for å frembringe kapitalisme og modernitet. Spesielt mente han de rettslige og organisatoriske omgivelser måtte være oversiktlige og byråkratiske. Også dette manglet i Islam ifølge ham. I hovedsak var dette et spørsmål om mangelfullt skille mellom kirke og stat, men også fravær av forutsigelig rettspraksis.

Videre ble det under forelesningen sagt at «Sør-Europa består av en gjeng katolikker. Derfor fungerer ikke økonomien der slik som den gjør i Tyskland og Norden, hvor protestantisme har regjert».

Også dette utsagnet er uproblematisk. Weber ønsket nettopp å bevise en sammenheng mellom religion og økonomisk organisering. Han mente katolisismens teologi, som oppfordrer til gode gjerninger, resulterer i ulik økonomisk aktivitet hos de troende enn protestantismen, som gir påbud om systematisk selvkontroll for å oppnå frelse.

Eksperimentet til Universitas er et godt og kreativt påfunn. I tillegg gir det anledning til å minne om at Max Weber ikke var politisk korrekt etter dagens standard. Han mente Islam var en hindring for utviklingen av kapitalisme, og at katolske samfunn var mindre rasjonelle enn protestantiske. Han var absolutt ingen kulturrelativist, snarere det motsatte.