Puslete av pusling!

Universitas ved Pål Hovengen Plassen skriver med stor ironi i «Fed up av Fedon» om den tykkfalne, greske doktoren som anbefaler annet enn brød og poteter i vår tids kost. Dette innledes av et bilde som viser en puslete ernæringsstipendiat, Elling Bere, som pliktoppfyllende forsvarer sin profesjon som i Norge har stått for å «ikke å glemme våre tradisjoner». At våre forfedre har overlevd i hundrevis av år på korn og poteter er sikkert Bere et levende bevis for, men som vi ser på bildet har de tydeligvis gjort mer enn å lese gamle og nye bøker om det vi skal spise. Forfedrene har nemlig arbeidet fysisk hardere enn Bere noengang kommer til å gjøre og de har derfor omsatt raske karbohydrater som brød og potitter (GI-høy næring) til bevegelsesenergi av forskjellige slag. Dessuten har ikke forfedrene kunnet spise hva de ville av «nei-mat» til lunsj og kanskje ettermiddagskos fordi de i løpet av en oppslukende arbeidsdag både manglet kiosker og døgnåpne butikker og ikke minst cash for å tilfredsstille sine øyeblikksbehov. Sug etter mat som oppstår fordi raske karbohydrater fra frokosten er brent opp lenge før lunsjen. Ernæringsmiljøet liker å svare på slikt med råd om å «trene litt mer». Problemet er bare at det klarer ikke de fleste av oss å følge opp. Skole-ernæringen vil få oss til å bli litt mer som forfedrene selv om jobbene våre består i å ta telefoner eller traktere tastaturer. De utviser en livsfjern holdning som bunner i like konservative holdninger som vi har sett hos skole-medisinen. At de fleste land holder på sine forstokkete matvaner (som arrogante italienere f eks kaller «la dieta mediteranea» med stor patos) gjør det ikke mer legitimt å humre over brunosten (og matpakkens) jernholdige kvaliteter og potetenes C-vitaminbomber. Ernæringsmiljøene og gamle smilende tv-kokkinner er sikkert god underholdning, men en moderne livsførsel krever nye måter å spise på likemye som råd om sykle eller gå fra Røa til Stovner kan være i meste laget for langt de fleste av oss. Når Bere «sverger til brød og frokostblanding», glemmer han å nevne at ukokte havregryn faktisk er Fedon-mat som altså holder sulten unna lengre enn brød, ris, pasta og poteter. At vi bør holde oss unna rask mat og energirik mat når vi lever lavenergetisk liv bør altså være viktigere enn det å ensidig holde seg unna fett og sukker som vi har hørt fra alle kanter.

Rabiat demonisering eller metodekritikk?

I Universitas nr. 4 dette år kommer Katrine Fangen, nytilsatt ved Universitetet i Oslo, med en del sterke karakteristikker, dels av kollega Sven Johansen, dels av hva hun mener er Monitors strategi for demonisering av nazistene.

Bakgrunn for utfallene er Johansens anmeldelse av Fangens En bok om nynazister, og for at Fangen finner det formastelig at tidsskriftet Monitor legger materiale ut på Internett.

Når det gjelder Magasinet Monitors påståtte rabiate innstilling og demoniserende strategi, er dette et forsøk fra Fangen på å vri seg unna en saklig begrunnet kritikk av så vel hennes metode som fortolkningen av de fakta hun mener å ha funnet frem til.

Fangen har nå skrevet en doktorgradsavhandling og tre bøker basert på et feltarbeid hun utførte i 1993-94. Ifølge henne selv er dette basert på undersøkelser av et nazimiljø bestående av 42 personer. For det første var dette miljøet, den gang Fangen utførte sitt feltarbeid, langt større, og de anslagene Monitor har gjort samsvarer godt med politiets. Når Fangen bommer på hvor stort miljøet er, og hun i tillegg ikke har fått med seg en del viktige organisasjoner, mener vi det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om hun har hatt tilstrekkelige forutsetninger for å trekke konklusjoner. Når hun i tillegg fremstår som ukritisk til de kildene hun har brukt, og til og med har valgt å anonymisere offisielle talspersoner for miljøet, får vi problemer med å forholde oss til de tingene hun legger frem. Det er dette som er bakgrunnen for Sven Johansens «rabiate» bokanmeldelse.

Når det gjelder vurderingen av de nazistiske miljøene, har både Monitor, Antirasistisk Senter og Politiet kommet frem til omtrent de samme resultater, både når det gjelder miljøets omfang og hvilke trusselvurderinger som skal legges til grunn. Dette handler selvfølgelig om valg av metode, hvor både vi og politiet har kunnet følge enkeltpersoner gjennom flere år, og hvor faktainnsamlingen i stor grad er basert på skriftlige kilder, som for eksempel dokumenter fra domstolene, i tillegg til de muntlige. Muntlige kilder, som ofte har sin egen agenda, er nemlig ikke alltid like pålitelige.

Fangen kritiserer Monitor for å «demonisere» nazistene, og for å legge «alt ut på Internett». Nei, vi legger faktisk bare en mindre del av de opplysningene vi samler ut på nettet, og bare det vi mener har offentlig interesse. Personer under 18 år omtales som hovedregel ikke med navn, privatliv, familie, seksuelle forhold og lignende omtales ikke. Det vi gjør er å sette søkelyset på ekstreme krefter som søker å undergrave demokratiet, enten det er SS-veteraner som søker å så tvil om Holocaust, rasistiske voldsepisoder, eller medisinstudenter som dyrker Adolf Hitler. Vi gjør ikke dette for å demonisere noen, men for at allmennheten skal ha mulighet til å ta stilling til disse fenomenene og isolere dem politisk. Faktisk bruker vi mye av tiden til forebyggende arbeid ute på ungdomsskoler, hvor vi nettopp gjør et poeng ut av at nazistene ikke har horn og hale at de er alminnelige mennesker som har valgt katastrofalt feil, men at det de står for er løgn, menneskeforakt og vold. Nettopp av samme grunn var undertegnede, i to omganger av holmliasaken, forsvarsvitne for den ene av de tre tiltalte.

Vi sitter på et enormt arkivmateriale og et godt utbygget nettverk av kilder. Når vi kritiserer forskere, er det fordi vi mener forskningen er på villspor, ikke fordi vi har noen «politisk agenda» som Fangen hevder.

Redaktør, Magasinet Monitor

UTOPISTENE OG DRØMMEN OM FRED

@txtKrig er forferdelig, og må unngås i de fleste tilfeller. Men den må også vurderes ut i fra hva den kan forhindre. Krigen eller mindre militære operasjoner kan altså være et nødvendig onde. Hva Saddam Hussein angår, er nok det beste å avvæpne ham med makt, og den eneste som kan gjøre det er USA.

Fredsoptimismen gjorde folk på 1920- og 30-tallet blinde for den trusselen Tyskland utgjorde. Ja, så langt gikk det at Storbritannias statsminister Neville Chamberlain førte det som senere skulle bli kalt «appeasement-politikk» – hele tiden gi Hitler litt om gangen slik at han ville roe seg ned igjen. Jeg vil si at en av de viktigste årsakene til Andre Verdenskrig, var fredsforkjemperne og Folkeforbundet.

Den samme snillismen og naiviteten ser vi nå. For det første vil man gi våpeninspektørene mer tid. Men Irak er stort, og sannsynligheten for å komme over ulovlige våpen er minimal, med tanke på hvor mange gjemmesteder som finnes. Dessuten tror ekspertene at det er snakk om mobile laboratorier. For det andre svikter NATO Tyrkia, et medlemsland som har spurt om hjelp, og som etter pakten har krav på det.

Kronargumentet til svikerne (Frankrike, Tyskland og Belgia) er at en styrkeoppbygging kan tolkes som en legitimering av et amerikansk-ledet angrep på Irak. Dette er tull. Hva er det vi ser rundt omkring i Golfen og Iraks naboland? Jo, en amerikansk, britisk og australsk styrkeoppbygging. Dette applauderes fra Europa, fordi man dermed har en kjepp bak ryggen hvis diplomatiet skulle feile. NATO-styrker i Tyrkia ville dermed bare øke presset på Irak, og ikke automatisk ses som et første tegn på et snarlig angrep.

Krigsmotstandernes argument om at mange barn vil dø, og kanskje opp mot 500 000 mennesker totalt som antydet, er overdrevet. Presisjonsvåpen er utviklet, og lekkede planer fra Pentagon tyder på at det kun vil bli militære installasjoner og andre strategiske steder som vil bli angrepet.

De fleste glemmer kanskje ett av de viktigste poengene, nemlig at etter en eventuell konfrontasjon, vil det igjen være demokratiske valg, og folket kan velge sine ledere på en rettferdig og demokratisk måte. Situasjonen vil stabilisere seg, og de amerikanske troppene kan trekkes ut av landet og regionen som helhet. Dermed vil mye av den muslimske misnøyen forsvinne, og spenningene mellom vesten og de islamske statene vil bli redusert.

Nå har vi sjansen til ikke å gjøre de samme tabbene fra 1930-tallet igjen. Det ser ikke ut til at papirtigeren FN er i stand til å foreta seg noe som monner, mens NATO fortsetter å spikke fliser i Brussel. Derfor bør USA, som verdens mektigste stat, og Storbritannia gå til konfrontasjon mot Irak, nettopp for å avvæpne regimet og bringe freden og velstanden til det irakiske folk som har lidd lenge nok. Og Norge bør inngå i det som kalles koalisjonen av de villige, altså de som vil stille styrker til disposisjon for en operasjon mot regimet. Kampen mot terror er et globalt ansvar.

Stian Haldsrud.

Student, statsvitenskap