Sine egne dagsordener
Universitas har oppfordret meg til å utdype mine synspunkter på Det Norske Studentersamfunds (DNS) høstprogram og tenkning, og det gjør jeg gjerne – etter å ha blitt kritisert først av kulturutvalgets leder Andreas Snildal og deretter av Universitas’ kulturredaktør Jan Thomas Holmlund. Det er bra det blir debatt om Studentersamfundets profil, er det ikke?
Først, DNS er en av landets fremste og beste debattarrangører. Aften og Aftenposten samarbeidet med stor glede med DNS om et par arrangementer i vår, før det hele ble stoppet på grunn av DNS’ sponsoravtale med Dagbladet.
Landets frieste talerstol? Hvis DNS skal fortsette å bruke det slagordet, må organisasjonen sette noen egne dagsordener i stedet for bare å overta alle andres. Problemet er at de samme menneskene med de samme meningene som man finner på alle andre debattarenaer i Norge, også dominerer de store debattene hos DNS. Det er en kjendifisering og et gjengangerproblem (men jeg har, for ordens skyld, ikke sagt at DNS bare inviterer glatte maktpersoner, slik det feilaktig står på forsiden av Universitas 22. august).
Kaster jeg stein i glasshus? Nei. Jeg har ikke skrytt av avisdebattene. Jeg har sagt at det er et problem at for mange av dem er kjendifiserte. Det prøver vi å gjøre noe med. Men i en stor avis er det bare til dels mulig og ønskelig, fordi vi selvsagt vil slippe til også kjente ansikter, som tilhører personer med makt. Vi trykker 400 000 aviser hver dag.
Men hvorfor må landets ledende studentersamfunn la seg friste av så mange kjente ansikter? Det er smigrende og gir adrenalin å fylle Storsalen i Chateau Neuf. Men skal DNS styres av en enkel publikumstall-logikk?
Det er bra, det kulturredaktør Holmlund skriver 29. august om å få sentrale samfunnsaktører direkte og ufiltrert. Jeg håper studentene bruker anledningen til å stille mange gode spørsmål
Men når det gjelder Willoch er Holmlund på villspor. Det er ikke statsminister Willoch fra 80-tallet jeg tenker på, men den nye, småradikale, frittalende Willoch fra i dag. Jeg har stor respekt for ham. Poenget med å nevne ham var å vise at det i DNS’ program er langt mellom de navnene som en ikke alt har sett og hørt i alle andre sammenhenger, hvor utmerkede de enn måtte være. Willoch er ikke overraskende i så måte.
Landets frieste talerstol? Neppe. Den har betydd lite de siste årene, og betyr fortsatt lite i samfunnet. Men den er verdifull fordi den betyr noe for unge menneskers kritiske meningsdannelse.
Da må DNS tåle kritikk selv. Jeg håper DNS neste år finner frem til flere av de virkelige konfliktlinjene i det nye klassesamfunnet Norge. Uten å la seg blende av glatte maktpersoners utstråling og ønske om å holde enetaler fra nok en talerstol.