Slett journalistikk

Det er med undring jeg leser oppslaget i Universitas hvor hovedfagsstudent hos undertegnede, Ivar Ullestad, er tatt til inntekt for slurv med helsefarlige strålekilder. I et forsøk på å illustrere klanderverdige tilstander ved Universitetet i Oslo (UiO) har Universitas funnet frem til en student som jobber på et godkjent laboratorium på en forskriftsmessig måte med meget svake isotoper. I mangel av påviselige feil, tyr man til forførende retorikk. Inntrykket man sitter igjen med er at studenten er redd og at folk dør av dette. Noen kjedelige fakta: Ullestad arbeider med isotopene 33P og 35S i vandig løsning hvor rekkevidden er på mm-nivå. Fordi strålingen er så svak og mengdene så små, stoppes den også av plast og kan knapt detekteres utenfor de rørene prøvene befinner seg i. I tillegg benyttes en tykk plexiglasskjerm som ville stoppet langt kraftigere stråling. Dette skjer på et eget isotop-laboratorium hvor det er strenge arbeidsrutiner. Instituttet har hatt et godt samarbeid med Universitetets HMS avdeling ved Elena Larsen og har de senere årene nedlagt mye arbeid i å få til gode rutiner for arbeid med radioaktive stoffer. Gjennom samtale med Ivar får jeg vite at fotografen ikke likte at det var så ryddig på isotop-laboratoriet og derfor heller ønsket å kunne ta et bilde på et mer snuskete sted. Alt det Ivar fortalte om rutiner og forskriftsmessig praksis er ikke nevnt. Når jeg spør hva han mente med at «Folk dør av stråling», sier han at han tenkte på Marie Curie. Arbeidsforholdene hennes er heldigvis ingen treffende illustrasjon av forholdene ved instituttet. Det er prisverdig at Universitas driver kritisk journalistikk, men da bør man finne frem til saker som reelt sett er klanderverdige, og ikke legge seg på et tabloidnivå og spille på en generell frykt for at alt arbeid med stråling kan være dødelig. Det å henge ut de som jobber forskriftsmessig med noe av den mest ufarlige stråling som finnes, er kanskje raffinert retorikk, men slett journalistikk.