Større rom for improvisasjon
Det står en mann ved kateteret i forelesningssalen. Det lyser engasjement, og han forteller fra Russlands nasjonalhistorie og om komponisten Shostakovitch som levde der i Stalin-tiden.
Men er vi på forelesning? Nei, vi er i Leningrad, gatene er grå og morgenkjølige. Vi beveger oss rundt i byen med komponisten Shostakovitch` figur i operaen hans, fulgt av russisklydende toner og en engasjert professor.
Har vi tid til å høre tiende symfoni også? Vi sitter og håper. Men vet det skal holde hardt når antallet timer om russisk musikkhistorie er kuttet ned fordi vi må videre i historien til andre navn og årstall.
Jon-Roar Bjørkvold, professor i musikkvitenskap, og Helene Uri, førsteamanuensis i lingvistikk, har ved å forlate sine stillinger ved UIO denne våren sendt klare signaler om hva de mener om kvalitetsreformen. Som student ved musikkvitenskap-programmet er det på sin plass å uttrykke beklagelse over en reform som får en av de mest engasjerte og profilerte professorer til å forlate Universitetet i protest mot norsk utdanningspolitikk.
Det er mye å si om reformen når det gjelder eksamenssensur og koblingen fag og penger. Reformdebatten har ytre sett dreiet seg om kampen mellom det gamle grunnfaget hvor de ulike del-emnene i større grad var koblet sammen i en enhet, og den nye ordningen hvor fagene deles opp i mindre enheter og dermed gir større valgmuligheter. På et annet nivå ligger forholdet mellom dybdeforståelse i utdannelsen og en mer overfladisk «hurtigproduksjon» av utdannede studenter.
Bjørkvold mener blant annet at reformens økonomiske effektivitetskrav kveler forskning og kreativitet. Musikkvitenskap er som de fleste andre fag et fag som krever god tid for å kunne gi dybdekunnskap, større forståelse og bevissthet. Med økte produktivitetskrav og dårligere tid på hvert enkelt emne består utdannelsen mer og mer i at vi pugger oss til og lærer oss ferdigheter, mer enn dybdeforståelse. Markedsspråket taler. Bjørkvold sier til Morgenbladet: «Kvalitet i musikkfaget kan ikke måles på den måten. Du kan måle antall strenger, antall fingre og hvor lenge en symfoni varer- men du kan ikke måle hva musikken gjør med deg.»
Så fins det bra sider ved reformen også. Flere valgmuligheter (bortsett fra når fag blir lagt ned) og nærmere oppfølging. Men spørsmålet er hvilke verdier som bør ligge til grunn for alt dette, for høyere utdanning.
Universitetet burde være et forum hvor det går an å forfølge det vi brenner for, uten å føle at rammene blir for snevre og tiden for knapp.
Vi trenger et universitet som har plass til eksperimenterende, glødende, kreative og dyktige forelesere og studenter. Det må finnes pusterom og mulighet for improvisasjon.