Studentmasochisme og andre misforståelser

I Universitas 29.08.01 skriver Johanne Thornes og Erik Lundesgaard hvert sitt leserinnlegg hvor de på forskjellig måte kritiserer min kronikk som sto i samme avis 15.08.01. Thornes stiller i sitt innlegg spørsmålet «Hvordan er studentpolitikernes student?». Det kommer videre frem at studentpolitikerne i sitt arbeid med reformen, ikke er i takt med sine medstudenter. Hun går faktisk så langt som å hevde at studentpolitikere har et ureflektert forhold til hva det vil si å være student.

Med fare for å virke selvrettferdig, vil jeg hevde at Thornes i sitt innlegg skaper en kunstig avstand mellom studentpolitikere og andre studenter. Selv har jeg studert ved Universitetet i Oslo i fem år. Jeg vet godt hva det vil si å være student, og å studere. Thornes sin skepsis til om studentpolitikerne taler studentenes sak bunner i en rekke misforståelser om hva vi faktisk holder på med. Vi har aldri stilt oss opp foran Stortinget og krevd gratis buss til alle, slik hun hevder. Vi mener imidlertid at studenter burde få rabatt på kollektivtrafikk. Jeg trenger forhåpentligvis ikke å utdype det samfunnsøkonomiske lønnsomme i en slik ordning. Thornes er sikkert klar over dette, og også over det viktige miljømessige aspektet som ligger i å tidlig etablere gode reisevaner i en så stor gruppe av befolkningen.

Husokkupasjon i Bergen har vi aldri bedrevet. Utspillet til Ine Saxvik om å fjerne hovedfagsavskrivningen var en misforståelse som senere ble avklart. Den skal ikke fjernes! Thornes sin påstand om at studentpolitikere ikke er opptatt av det å studere, er noe jeg på det sterkeste vil tilbakevise. Det at hun er uenig i det hun mener er vår tilnærming til kvalitetsreformen får så være. Det har imidlertid aldri fra vår side blitt hevdet at vi ønsker at studenter skal «læres opp» eller «loses gjennom» studiene, slik hun hevder. Ord som lettere, hyggelige eller greiere er heller ikke særlig karakteristisk for det målet vi ønsker å nå. Studier, kvaliteten på studiene og det å sikre et godt læringsmiljø er kjernen i vårt arbeid.

Lundesgaard vil i sitt innlegg de late studentene til livs. Han hevder at mangelen på studiekvalitet har sin viktigste årsak i at universitetet har blitt et åpent masseuniversitet. Det at Universitetet i Oslo ikke taklet overgangen fra et eliteuniversitet til et masseuniversitet på en mer tilfredsstillende måte, kan knapt sies å være studentenes feil. Mange andre relevante årsaker kan trekkes frem, men det blir for enkelt å hevde at den viktigste årsaken til situasjonen er at Lundesgaard synes å omgi seg med for mange av det han kaller «den gemene student som ikke eier initiativ eller interesse utover enkelte hedonistiske sysler og sosialt liv». Lundesgaards hang til virkemidler som spanskrør og spark bak for å bedre situasjonen vitner i beste fall om en misforstått studentmasochisme.

Både Thornes og Lundesgaard trekker prinsippet om lik rett til utdanning frem som en avgjørende(?) faktor ved deres inntreden i akademia. Allikevel angriper de begge mitt forsøk på å synliggjøre det jeg opplever som en trussel mot dette prinsippet. Kanskje tåler de altfor vel den urett som ikke lenger vil ramme dem selv?

Anne Berit L. Grøtterud

Leder av Studentparlamentet i Oslo