Studentutveksling er ikkje avhengig av EU-medlemskap

Studentane har i det siste vist seg som ei samfunnsgruppe som går mot straumen. EU-motstanden ser ut til å vera større mellom studentane enn mellom folk flest. Haldninga til studentane fall tydelegvis Ole Peder Giæver, journalist i Unversitas, tungt for brystet, for i artikkelen hans i førre nummer av Universitas, «EU: Et nødvendig onde?», peiker han på tilgjenget til forsknings – og studiepolitikken til EU som eit argument for norsk EU-medlemskap, særskilt dersom Noreg vert ståande utan ei nyforhandla EØS-avtale. Me kan ikkje sjå at dette er eit brukande ja-argument.

Noreg var med på Erasmus-programmet før EØS, og det skulle vera mogleg å kunna vera med på dei nye programma etter EØS, med ein statisk og avgrensa handelsavtale mellom Noreg og EU i botnen.Giæver skriv òg i artikkelen sin at dei austeuropeiske søkjarlanda har vorte prioritera framfor Noreg i samband med forsknings – og studieprogram. For det fyrste skjønar me ikkje kvifor forskar – og studentutvekslinga mellom EU og Aust-Europa ikkje kan aukast utan at desse landa går inn i EU. Dessutan: Kvifor skulle EU ynskje å nedprioritera eit rikt land som Noreg, som gjev universiteta i EU store innkomer i skulepengar? Særskilt no som det norske universitetssystemet vert tilpassa dei internasjonale tilhøva, ser me dette som lite sannsynleg.

Vidare skriv Giæver at dei norske studentane i Storbritannia kvart år må bruke over 100 millionar kroner av eiga lomme til skulepengar. Då må me sjølve kjempa for at Lånekassa kompenserer for dette. Utanfor EU kan saka i alle fall avgjerast her heime, uavhengig av eit byråkratisk, elitistisk og overnasjonalt system.

Utdanning er eit fellesskapleg område i EU (sidan Maastricht-traktaten i 1992), men det er enno ikkje overnasjonalt. Av røynsle veit me likevel at overnasjonaliteten grip om seg meir og meir i EU. Både EU og den mektige direktørklubben European Roundtable of Industrialists arbeider for meir fleksibilisering av arbeidslivet, sokalla livslang læring og modularisering av utdanninga. Privatisering og oppdragsforsking er del av det same biletet. Gjennom EU og EØS vil me gradvis gjeva slepp på verkemiddel for politisk styring av utdanninga. Ynskjer me at Noreg skal gå med i ein slik union og risikera at dette skjer i framtida? Ole Peder Giæver bør vurdera EU-saka under ein vidare horisont enn kva norske studentar må betala i skulepengar ved studium i Storbritannia.

Ingen ting å skamme seg over!

I Universitas 19. mars skriver Marianne Granheim Trøyflat fra Oslo Senterstud at Rune Gerhardsen bør skamme seg etter å ha oppfordret studenter til å melde flytting. Det synes slett ikke jeg! Tvert i mot er det flott at oslopolitikere tar studenter på alvor, og fremhever at vi har mye å tilføre byen av ideer og kunnskap.

Arbeiderpartiet sto i 2001 i spissen for at det skulle bli mulig for studenter å velge om de ville være folkeregistrert i hjemkommunen eller i studiekommunen, og oppfordringen fra Gerhardsen er en naturlig oppfølging av dette. Vi mente det var et demokratisk problem at man som student ikke hadde mulighet til å påvirke politikken der man faktisk bor og oppholder seg.

Granheim Trøyflat synes å mene at det ikke er så nøye med stemmeretten, fordi vi jo har så mange studentforeninger som tar ansvar og engasjerer seg lokalt. For meg blir det å blande kortene. Studentforeningene både ved UiO og de andre lærestedene i Oslo er utrolig viktige som arenaer for både sosialt og politisk engasjement, og mange av dem er viktige premissleverandører i samfunnsdebatten. Men, verken studentforeninger eller andre foreninger er en del av det representative demokrati. Til syvende og sist er det politikerne på Rådhuset som bestemmer, og hvem som sitter der bestemmes av de som benytter stemmeretten sin i Oslo.

Det kan være mange grunner til at noen ikke vil melde flytting, for eksempel at de kun skal oppholde seg her i en kort periode, eller at de er har en spesielt engasjement på hjemplassen, og det er helt ok! Men, for mange har det som skjer med for eksempel kollektivtrafikken i Oslo større betydning enn det som skjer der de kommer fra, og disse bør benytte seg av muligheten til å melde flytting. Når lånekassens regelverk om reisestipend bidrar til at en del ikke har råd til å melde flytting blir det et demokratisk problem, og jeg er glad for at Oslo Arbeiderpartiet vil ta opp dette. I motsetning til representanten fra Senterstud er det ikke selvsagt for meg at to studenter i Oslo, som begge har foreldrene sine i Finnmark, skal forskjellsbehandles fordi den ene bruker stemmeretten i Oslo og den andre i Alta.

Vi ønsker at studentene i byen lar sin stemme bli hørt ved valget i september, og håper at mange vil benytte seg av muligheten til å melde flytting. Fristen er 31. mars, og informasjon finner du ved å klikke deg inn på skatteetaten.

Endelig krig

«Ja, her ler folk av ergrelse. Når folk er forbitret, ler de i villen sky, og de mest nederdrektige handlinger forøves med en latter.» Voltaire, Candide.

Endelig er det krig! Det var jammen på tide! Også så bra tim\'a da, gitt! Rett før helgen. Fikk med meg alt. Satte meg ned foran tv-en i godstolen med en stor tallerken «freedom fries» og masse øl. Det var faktisk som å se en av Hollywoods beste krigsfilmer, men så utrolig virkelighetsfjern.

Rapporter fra UNICEF viser at cirka én million barn er i fare for å miste livet under denne krigen. FNs høykommissær for flyktninger regner med at nærmere 600 000 irakere kan komme til å flykte under angrepet på sitt land. En meget god og «action»– fylt handling..

Er ikke dette gøy?!

Mange vil kanskje reagere med skrekk og avsky, på min morbide holdning. Men hva vil de at jeg skal gjøre? Demonstrere? Hva hjelper det? Millioner av mennesker valgte å markere sin avsky for krigen ved å samle seg i sine respektive sentrale byer over hele verden. Dette ble gjort med håp om at deres stemme skulle bli hørt av de to mennene som allerede var fast bestemt på å gå til krig.

Men folkets stemmer talte for døve ører. Deres håp om fred ble forvandlet til raseri. Folket ble ignorert av koalisjonsstyrkene. Håpet om å få krigen stoppet ble brent og tok form som lignet synet på påtente oljebrønner. Og hva sitter folket igjen med når deres håp og protester ikke fører frem? Likegyldigheten og pessimismen begynner å få overtaket og følelsen av å bli oversett blir sterkere. Morbiditeten øker og et smil om munnen tar form som bærer preg av sinne. Folk begynner å innse hvor maktesløse de egentlig er i helhetsbildet.

Ja, følelsen av å være et sterkt og meningsfullt menneske har vi blitt fratatt. Håpet, evnen til å tenke og drømme, det mest humane i oss, er blitt tatt fra oss. Er kanskje dette den største katastrofen ved denne krigen?

Hm ... Kanskje er påstandene mine altfor bastante. For vi kan jo fortsatt jobbe for at en anti-krigs resolusjon skal bli vedtatt i NSU. Vi klarte det jo, etter mye strev, å vedta dette i Studentparlamentet. Kanskje vil også vår kjære rektor, en dag ta stilling til denne saken.

Men for øyeblikket er frustrasjonen for stor. Jeg og millioner av andre blir ennå oversett og dette har ført til en betydelig økning i pessimismen hos meg.

Kanskje jeg skal la min frustrasjon få sitt utløp gjennom å skrive et sarkastisk leserinnlegg til en Studentavis, eller kanskje bør jeg sende 125 kroner i måneden til Irak for å kjøpe meg god samvittighet og en god natts søvn? Eller kanskje skal jeg sitte trygt i stua mi og få krigen direktesendt på tv. Og riste trist på hodet hver gang en bombe treffer et uskyldig barn, samtidig som jeg nyter en stor bolle med popkorn...

En ting er sikkert. Hvis det blir et nytt terrorangrep, enten det skjer i USA, Storbritannia eller i min egen hjemby, kommer jeg til å stå og smile istedenfor å være stille i ett minutt. For det er det denne krigen har lært meg.