Svar til Geemluyden

Som jeg forsøkte å formidle i Universitas den 20. februar, trenger Universitetet i Oslo endring gjennom kritisk dialog og sakelige løsningsforslag. Det at en institusjon som Universitetet, en institusjon som har flere likheter med et kollektivt gode enn et privat gode, ikke kan, eller bør være gjenstand for aggressive markedsstrategier og ensretting a la Geelmuyden.Kiese, har nok en gang gått siviløkonom Hans Geelmuyden hus forbi. I Universitas av 6. mars skriver Geelmuyden at jeg lider av akutt endringsvegring med bakgrunn i at «det er trygt og godt inni elfenbenstårnet, og at det er plagsomt når utenforstående etterspør resultater og ikke udisiplinert ordskavlder». Han refererer også generelt til en «endringsvegrende retorikk».

Kanskje jeg har mislykkes, men jeg forsøkte i forrige kronikk å se på de argumentene og påstandene Geelmuyden fremsatte som lot seg tilbakevise gjennom saklig argumentasjon framfor personlig retorikk. Jeg pekte der på en del forhold ved Universitetet i Oslo som Geelmuyden ikke var klar over for å forsøke å skape en lenge etterlengtet, men sakelig dialog om Universitetet i endring. Jeg er ikke ansatt ved Universitetet i Oslo, så jeg har ingen arbeidsplass å verne om. Dermed burde det også for Geelmuyden være klart at jeg heller ikke er en del av det «elfenbenstårnet» han sikter til. Men i motsetning til Geelmuyden har jeg noe kunnskap om hvordan Universitetet fungerer, og hvordan det kan bli bedre. Geelmuyden bygger sin retorikk på dypt personlige erfaringer og saken er at Geelmuyden.Kiese ikke fikk millionoppdraget som skulle bygge opp UiO som merkenavn. Hvis han, som jeg virkelig var opptatt av endringsprosesser er det merkelig at han ikke kommer med ett eneste sakelig forslag til forandring. Hva med interdisiplinær forskning, eller utøkning av kontakten med utenlandske forskningsenheter? Nei, Geelmuyden synes å være mer opptatt av en helt annen ordbruk som inkluderer «trappevask» og «navlebeskuing», fordi dette er ord som passer bedre inn i fargerike powerpointslides hos Geelmuyden.Kiese enn hva forskningsbasert kunnskap om endringsprosesser i offentlig sektor gjør.

Det merkelige er at Geelmuyden nå plutselig anerkjenner politikernes manglende vilje til å investere i kunnskap, og dette synet deler jeg fullt ut. Universitetsansatte har i årtier vært de største taperne i alle lønnsoppgjør og får mindre og mindre bevilgninger for hvert statsbudsjett som legges frem. Da er det ikke så merkverdig at Geelmuydens vulgære syn på Universitetet får statig mer fotfeste.