Ta ansvar. Meld deg ut av den norske utenrikspolitikken.

Denne uken starter en studentinitiert kampanje for å demokratisere den norske utenrikspolitikken. Kampanjen vil oppfordre alle norske borgere til å personlig erklære overfor Utenriksdepartementet at den norske utenrikspolitikken er udemokratisk, uselvstendig, og på mange punkter direkte i strid med FN-resolusjoner og Folkeretten. Erklæringen er satt opp i form av et brev der avsenderen ensidig fratar Utenriksdepartementet retten til å representere undertegneren i internasjonale affærer inntil beslutningsprosessen reformeres i en demokratisk retning. (Brevet ligger på http://home.no.net/proion).

Kampanjens initiativtaker, studentforeningen PROION, begrunner dette i fire punkter:

1. Den norske stat har vist manglende utenrikspolitisk selvstendighet. Det må være et krav at UD bedømmer spørsmål med basis i saken i seg selv. Norge har derimot gjentatte ganger vist at de i stedet forholder seg til hva USA mener om saken. Utenriksminister Jan Petersen har for eksempel nylig hevdet at det var klokt av Norge å stemme blankt da Sikkerhetsrådet vurderte å sende FN-observatører til Israel. Enhver som har et minimalt kjennskap til politikk vet at dette er meningsløst med mindre målet var å holde seg inne med USA som nedla veto. En slik holdning kan ikke aksepteres. Den norske utenrikspolitikken må styres av Norge. Ikke USA.

2. Den norske stat har vist vilje og evne til å støtte krigførende parter og selv gå til krig mot den norske folkeviljen. Etter 11. september var det ingen navngitte afghanere blant terroraksjonens bakmenn. Likevel valgte man å gå til krig mot et av verdens fattigste land. Dette var en krig som drepte tusener og drev millioner på flukt fra sine hjem. Afghanistan-krigen møtte stor skepsis i den norske befolkning og ble kritisert for sin inkonsistens. Det er for eksempel lett å se at de fleste av tingene man kritiserte Taliban-regjeringen for, også skjer også i Saudi-Arabia. Dette regimet er imidlertid alliert med USA og sitter dermed trygt. Allikevel støttet regjeringen hele tiden krigen og tilbød sin militære assistanse. Utenriksminister Petersen sa i pressen at Norge ville fortsette å støtte krigen, selv om motstanden i Norge skulle øke til over to tredjedels flertall. Det er derfor åpenbart at Utenriksdepartementet ikke følger demokratiets spilleregler. Det må etableres en nærmere demokratisk kontakt mellom folket og den utenrikspolitiske utøver.

3. Den norske stat har handlet på tvers av folkerett og FN-resolusjoner. Norge har støttet andre nasjoners brudd på folkeretten, samt deres aktive motarbeidelse av FN-resolusjoner. Norge har for eksempel ikke levd opp til sitt eget selvbilde i spørsmålet om Midtøsten. Etter å ha solt seg i rollen som fredsmekler på 90-tallet, ble unnfallenheten overfor den israelske okkupasjonsmakten igjen iøynefallende da Osloprosessen feilet. Det er naivt å tro at man kan få slutt på terrorisme fra et okkupert folk så lenge de diskrimineres og utnyttes økonomisk, slik UD virker å mene. Unnfallenhet overfor Israel i dette spørsmålet er forkastelig. Norge må konsekvent fordømme brudd på folkeretten og støtte opp om FN-resolusjonene.

4. Utenriksdepartementet og Stortingets utenrikskomité mangler en demokratisk og tilstrekkelig åpen beslutningsprosess. Dette fratar borgerne en nødvendig demokratisk mulighet til å forstå og øve innflytelse på Statens utenrikspolitikk. UD informerer den utvidede utenrikskomité i lukkede møter hvor ingen kan rapportere hva som legges frem eller diskuteres. Slik brytes kontakten mellom folket og de utenrikspolitiske fora. UD må etablere en slik kontakt gjennom media og ved å holde åpne møter.

Disse fire punktene viser at nordmenn flest ikke er innforståtte deltakere i landets utenrikspolitikk. Samtidig er denne politikken uselvstendig og mangler respekt for FN og Folkeretten. Enhver opplyst norsk borger oppfordres derfor til å støtte kampanjen for demokratisering av UD ved å fraskrive departementet retten til å representere en selv i internasjonale affærer, inntil beslutningsprosessen forandres. Det norske folk må gis mulighet til innsyn, meningsutveksling, innflytelse og demokratisk medansvar for Norges internasjonale representasjon. Derfor er det viktig at vi alle tar ansvar og offentlig erklærer at den norske utenrikspolitikken mangler legitimitet. På denne måten vil vi bidra til å forbedre den.