Til pakkedisken

Genren «Tidligere ex.phil.-student belærer resten av Universitetet», med jusstudent Landfals innlegg før jul som definitivt høydepunkt, har nå fått et nytt, friskt bidrag, denne gang fra religionshistoriestudent Marstein i Universitas # 3.

Marsteins hovedpunkt dreier seg om at pensumets innhold er irrelevant når man ikke får det presentert på den riktige måten. Det kommer frem at ex.phil.-undervisningen ved UiO ikke representerer den riktige måten. Forelesninger, kurs, innleveringsoppgaver og egenstudie burde være tilstrekkelig, men et slikt opplegg er ikke godt nok, i følge Marstein og de han har snakket med. Her må det pedagogisk nytenkning til. Så kan man spørre: Hva bunner dette snakket om innpakning og tilrettelegging i?

Hvis ex.phil.-studentene må sendes til Hellas og fotfølges til alle døgnets tider av engasjerte professorer for å bestå eksamen kan et relevant spørsmål være om studentene på noe tidspunkt var motivert for studiets innhold. Kan det være slik at enkelte synes studienes virkelige mål, substansiell kunnskap, er så vanskelig og kjedelig å forholde seg til at man gjennom krav om tilrettelegging nivellerer kunnskapsnivå og innlæringsprogresjon? Er det ikke i så fall snakk om en type spesialpedagogikk som undergraver enhver oppegåendes persons rett til å møte utfordringer når man entrer Universitetet?

Mange vil selvfølgelig være uenig i dette. Derfor har jeg følgende forslag: Hvorfor ikke la skoler og høyskoler stå for perfeksjoneringen av innpakningsprofesjonen, til glede for Marstein og andre pedagogiske feinschmeckere? Så lar vi Universitetet med sin evinnelige vekt på pensum og innhold bestå som et tilbud til denne underlige minoriteten av mennesker med primær interesse for kunnskap og faglig substans.