UiO – en merkevare
Hans Geelmuyden, Norges mest kjente informasjonsrådgiver, burde (i hvert fall etter tittelen å bedømme) være i stand til å komme med bedre råd til UiO enn de han kom med i intervjuet jeg leste forrige nummer. I tillegg til å spy ut eder og galle om UiO, og akademikere generelt, liret Geelmuyden av seg noen klassiske ABC punkter i markedsstrategi.
Er det noen som har levd de siste 20 årene uten å høre folk fra reklamebransjen messe om merkevarebygging, markedstilpasning og konkurranse? «Verden er hard. Det er enten å spise eller bli spist, så da gjelder det å bla bla bla bla ... (bruke penger på folk som meg)...». At UiO er et Universitet og ikke en olabukse eller en såpe utgjør tydeligvis ingen forskjell. Ikke for Geelmuyden i hvert fall. Universitetet leverer riktignok et produkt, nemlig kunnskap, og kundene er stort sett unge mennesker (i Geelmuyden sine øyne er det studentene som er produktet mens kunden er næringslivet). Uansett; Poenget mitt er at disse iørefallende markedsstrategi-triksene, som Geelmuyden sikkert har fortalt hver eneste kunde de siste 20 årene og blitt søkkrik på, ikke uten videre kan overføres til en offentlig institusjon som skal levere et felles gode. Et universitet dreier seg om alt annet enn profittmaksimering, og da blir det for dumt begynne å bable om merkevarebygging. Hadde kvaliteten på undervisningen, eventuelt kommunikasjonen til publikum, vært så dårlig at ingen ville studere her hadde UiO hatt et problem, men det synes ikke å være tilfelle, i hvert fall ikke når man ser på de stadig økende studenttallene.
Geelmuyden synes også man skal kvitte seg med dårlige studenter og stimulere til økt konkurranse professorene i mellom. At hard konkurranse øker nivået på studenter blir ikke lenger regnet som noen fruktbar teori. Det er prøvd, og det er feilslått (bare spør pedagogene). Jeg tror ikke det stimulerer til økt nivå på professorene heller. Dessuten undergraver økt konkurranse (om studieplass) noe jeg mener er et viktig etisk krav, nemlig at det bør være «lik rett til kunnskap».
Jeg tror helt sikkert Universitetet kan ha godt av noen forandringer, men for meg høres det ut som om Geelmuyden mener vi bør avle opp en generasjon empatiløse topplederemner for næringslivet. Jeg har selv jobbet i bransjen hans, og det eneste jeg lærte var at man var flink om man klarte å lure en kunde for x-antall tusen kroner.
Og forresten, er det noe daukjøtt som bør fjernes ved universitetet så er det alt reklamemateriellet som forsøpler området.
Student