En scene for seg selv
Med feminint interiør og et Smeg-kjøleskap fylt med vapes og valium, setter Lily Allen scenen for en velkoreografert forestilling som i den stekende Oslo-solen både frustrerer og fascinerer.
Dildo i dagslys
Konserten er så rett fram som du får det: Albumet West End Girl fremført som en slags teaterforestilling fra start til slutt. Låter som «Tennis», «Pussy Palace» og «Ruminating» utspilles som enkelte episoder i et stadig mer kaotisk soverom som fyller Øyafestivalens hovedscene denne lørdagskvelden.
Mellom telefoner, pillebrett og undertøy dukker det også opp en dildo. Detaljnivået er vanskelig å ikke la seg sjarmere av.
Lite smalltalk
Lily Allen utfordrer festivalformatet. Kommunikasjon med publikum er nærmest ikke-eksisterende. Ingen andre musikere er å se, og hun gir seg selv minimalt med rom for improvisasjon. Alt er koreografert, timet og bundet til den dramatiske samlivsbruddhistorien hennes.
Selv synes jeg det er forfriskende å slippe å slenge hendene i været hvert andre minutt eller å bli løyet til om at vi i Oslo er det beste publikumet i verden. Men et par høflige småkommentarer hadde heller ikke skadet.
Vil ikke please
For det som fungerer glimrende i en teateroppstilling, fungerer ikke nødvendigvis like godt på festival. West End Girl tilbyr et sammenhengende narrativ om svik og etterdønningene av et ekteskap som rakner. Dette krever oppmerksomhet.
Øya tilbyr på sin side distraksjoner: øl, sol, plaprende venner og brisne forbipasserende.
Men Allen nekter å tilpasse seg. Den fjerde veggen står steinstøtt, og hun lar den dramatiske beretningen om mannens utroskap gjøre jobben. Det kan til tider virke distansert, men samtidig ganske befriende.
Tilsynelatende fungerer det. I gode 45 minutter står et hav av glødende øyne rettet mot scenen. På en festival, hvor oppmerksomheten er til låns, er dette kanskje hennes største bragd.
Frekt varemerke
Som om ikke den døde hesten allerede har fått nok juling av anmeldere, satt kanskje noen festivalgjengere igjen med et lite savn etter å kunne jamre med til «Fuck you» og «Smile».
For det kan nesten virke frekt å nekte festivalpublikumet den nostalgiske forløsningen de håper på. Men å være litt frekk og dristig har tross alt alltid vært Lily Allens greie.