Livets harde høyskole

I det siste er det blitt pratet om å heve studiestøtten. For noe vrøvl, la oss heller redusere den! Okei, jeg innser allerede at det var en nokså dårlig idé – la oss heve den litt, men sørge for at den likevel er lav nok til at overklassen kjenner at det svir.

Hva sa du, sa du? Joda, du leser riktig.

Grunnene har alltid vært gode, men som følge av skreddersydde markedsføringskampanjer fra den mektige propagandamaskinen under navnet studentlobbyen, har det blitt tilnærmet umulig for et tosifret antall stakkars politiske rådgivere alene å renvaske det som alltid egentlig var rent, og vips, så befinner vi oss i denne forskrudde tilstanden, der vår heltemodige regjering i praksis ser ut som en gjeng med sadomasokister.

Ikke nå lenger. Som ny politisk rådgiver tilbyr jeg spissede argumenter, skreddersydd for avsenderens målgruppe, så alle, fra Rødt til Frp, til og med Senterpartiet fra 2014 til 2021, kunne gått med på det.

Det oppnår jeg gjennom å peke på godene ved dagens ordning, nemlig at barn av rike foreldre blir tvunget til å ta stilling til hvordan den dårligst stilte desilen (spør din nærmeste SV-gutt) faktisk lever.

Dette prosjektet kompliseres åpenbart litt av at studenter uten deltidsjobb lever mye dårligere enn det, men vær så snill å la det gå. Anta at studenten i tillegg jobber 12 timer i uken på den typen jobb du ikke legger ut, på verken Facebook eller LinkedIn, altså den typen stillinger som, i hvert fall utenfor Oslo, besittes av vanlige – hold deg fast – hvite mennesker.

Makabert, jeg vet, men ikke skyt budbringeren. La det brenne, tenker jeg, og kall det eksponeringsterapi. For hvordan kan man leve et så uverdig liv, og likevel ende opp med politiske posisjoner som tillater andre å gå gjennom det samme?

Okei, nå innser jeg midt i resonnementet at det er rimelig utstrakt å hardnakket motsette seg sine egne interesser, men de folkene har gått livets harde skole – ikke livets harde universitet eller høyskole.

Det er ingenting som skaper klassebevissthet som å lese Bourdieu mens du spiser nudler. Her finnes det smutthull, og de må tettes de som tettes kan. Er du et barn fra vestkanten som ønsker å «låne» litt penger fra mor og/eller far i ny og ne? Du får en tvangsseparering, du får en tvangseparering, du får en tvangsseparering.

Eventuelt, gitt at det blir litt i overkant dramatisk, innfører vi den nye offentlige tjenesten Byttekassa (på samnorsk så klart, ikke noe bokmål her i gården) – her går foreldrene på rundgang – nye forsørgere hver måned.

Kanskje du endelig får pappa til å elske deg? Det gjør du sikkert ikke, men i det minste får alle det like jævlig. På fagspråket kaller man det akselerasjonisme – gjør ting ulevelig så kjapt at du fremtvinger en politisk reaksjon.

Godt jobbet, politikere – mobben bare ser det ikke. Jeg begynner på mandag, men nekter å jobbe i Oslo. Betales i form av spytt, tilsvarende 44.000 i måneden, altså tolv liter.