Marx er død

Med sin bok Kunnskapens hus og kronikk i Aftenposten 13. september etterlyser Rune Slagstad den akademiske elite i et samfunn preget av penger, sport og populærkultur, og retter skarp kritikk mot kunnskapsministerens manglende ambisjonsnivå for norsk akademia. Mandag braket han sammen med Kristin Clemet på SV-kjelleren med akademias fremtid som tema, onsdag fortsetter debatten om skolepenger kan høyne akademias status, med nytt og større panel. Akademia opplever en identitetskrise, med nye universiteter poppende opp som paddehatter over det ganske land.

Forvirringen startet da arbeidsledigheten skjøt fart tidlig på 1990-tallet og Arbeiderpartiet åpnet universitetene: Universitetet var ikke lenger bare gratis, også karakterkravene forsvant. 68-ernes barn skulle slippe å møte et trangt arbeidsmarked, og stiftet isteden bekjentskap med Marx og Derrida. En akademisk grad ble brått allemannseie, ifølge Statistisk sentralbyrå har nesten 40 prosent av den norske befolkningen mellom 25 og 40 år en akademisk grad på universitets- eller høyskolenivå. Tallet er økende.

På slutten av 90-tallet var et grunnfag på SV mer sosialt og mindre jobb enn et år på folkehøyskole. Noe måtte gjøres.

Giskes idé var å gjenreise heltidsstudenten. Kravene skulle økes, studiekvaliteten heves. Alle som har vært seminarleder for en 19 år gammel grunnfagsstudent vet at han ikke kan skrive et fagessay. Og slik må det være, når videregående opplæring i dag ikke våger å lære bort mer enn den akademisk mest ubegavete kan forstå.

Universitetet ble en forlengelse av videregående, og Giske fikk sin progresjon – men arbeidsgiverne ble ikke lykkeligere av bachelorgrader i kjønn og kultur. De ønsker seg polske håndverkere. Giskes universitet utdanner studenter som burde vært lykkelige på en profesjonsutdanning eller i elektrikerlære. Men de ble spist av systemet, og hoppet ikke av i tide.

Da universitetet ble enhetsuniversitet, ble dets skjebne hugget i stein.