Med verdier, uten visjoner

– De er tomme for Kiss, konstaterer Hans Petter Solli, trommis i Orange Club, bandet som stakk av med seieren i årets Demobokskonkurranse. Sammen med vokalist/bassist Olav Slettahjell har han fått i oppgave å kjøpe CD’er på journalistens lusne budsjett. Det er imidlertid salg på Råkk&R;åll’s i Torggata, og det har det vært lenge nok til at de mest opplagte titlene for lengst er borte.

– Beach Boys uansett, sier Slettahjell og plukker ut en ytterst norskprodusert samleskive. Gitarist/vokalist Vidar Bergethon Holm, rockeren i gruppa, for anledningen i konfirmasjon, ringer for å forsikre seg om at de to ikke finner på noe tull.

– Vent, jeg skal spørre. Slettahjell ser på journalisten. – Har du den første til Interpol?

– Ja.

Orange Club påstår selv at de spiller «C-vitaminrock», eller musikk du får overskudd av, om du vil. Hvorvidt dette målet er nådd, gjenstår å se, men Demoboks-dommerne var i hvert fall ikke i tvil, og gav dem en gjennomsnittskarakter på 8,75. Fjorårets vinnere, Sheep, fikk til sammenligning 6,75, da de vant.

Hva angår et faktisk musikalsk budskap, er de ikke spesielt opptatt av det.

– Vi skriver om ting som har betydning for oss, og da får det kanskje betydning for publikum også, men det er vel ikke noe «budskap» som sådann, sier Slettahjell.

– Du kan si at vi er et band med verdier, men uten visjoner, konkluderer Solli. Stillhet følger.

– Ja, da har du vel tittelen, da.

Orange Clubs CD-innkjøp, presentert og kommentert over en øl på Mono.

The Beach Boys: Pure Gold

Olav: Beach Boys må med. Der var et fabelaktig popband. Skal vi se, ja, det er jo et par låter fra Pet Sounds her i hvert fall…

Hans Petter: Vi tar en del etter dem egentlig, vi har jo sånn der wa-ba-ba-ba-koring, og litt surfetrommer.

Olav: Sånn sett føyer vi oss fint inn i det siste årets surfetrend.

Rickie Lee Jones:

Pop Pop

Olav: Denne plata kjøpte jeg for lenge siden. Den har ikke noe å gjøre med det vi spiller, men den er fin. Det er rødvinsmusikk. Sånn til dyr rødvin. 150 spenn.

Hans Petter: 120, kanskje?

Olav: Joa.

Håkan Hellstrøm: «Kom Igen Lena!» (single)

Olav: Her har vi stjelt en groove fra Håkan Hellstrøm som han igjen har stjelt fra Iggy Pop.

Hans Petter: Som skikkelig studentband burde vi vel hatt kildehenvisninger på den, med primær- og sekundærkilder og sånn.

Nik Kershaw: Human Racing

Hans Petter: Dette er veldig undervurdert pop-musikk. Skikkelig bra håndtverk uten å være flinkis. Det er en veldig viktig balansegang. Hadde det ikke vært for sveisen så kunne Nik Kershaw vært åttitallets David Bowie.

Olav: Det er nok noen som tror han er Limal, ja.

St.Thomas: Mysterious Walks

Olav: Denne tok vi vel mest med for å ha noe norske greier med. En veldig sympatisk artist.

Hans Petter: Som artist, i hvert fall.

The Wannadies: Be A Girl

Hans Petter: Aldri hørt om.

Olav: Dette er power-pop i et nøtteskall, skikkelig positiv rock. Vi har faktisk stjålet et riff fra en låt her. Nå hører man det ikke så godt lenger. Låtene har en tendens til å forandre seg veldig etter hvert som vi spiller dem

Hans Petter: Hvilken låt er det?

Olav: Den derre «Beautiful Monday».

Hans Petter: Åh.

Damien Rice: «Volcano» (single)

Hans Petter: Dama mi er veldig glad i han her. Det er jo fin musikk, men jeg tror ikke jeg er helt fornøyd med det kjøpet der.

Olav: Han syter fælt.

Hans Petter: Han gjør jo det.

Vidar Lønn-Arnesen m.fl. Da Capo!

Olav: Ja?

Hans Petter: Ja, det var dette med å hente inspirasjon fra fortiden. Det er noe vi prøver på, og det er jo det Vidar Lønn gjør på Da Capo. Dessuten tror jeg Vidar egentlig har et rocknroll-hjerte. På «Ti i Skuddet» åpnet han øynene mine for mye bra.

Olav: Herregud, du er seriøs, du!

Orange Club spiller på Gamla lørdag 4. Juni. I august kan du høre dem på STUDiO-festivalen.