MARERITTET: Universitas-Jonas lengtet hjem til mamma.

Helgen fra helvete: Universitas-journalist Jonas søkte opptak i et «fraternity»

Bli med i et «fraternity» sa de. Det kommer til å bli gøy, sa de. Det ingen sa noe om var den overhengende faren for vedvarende traumer.

Publisert Sist oppdatert

Det er en glovarm oktoberdag i Los Angeles, California. Jeg er drøye to måneder inn i utvekslingsåret på California State University Northridge, tom for snus og klar for å finne ut om jeg er Pi Kappa Alpha verdig.

I løpet av de første ukene på skolen har jeg meldt meg inn i et «fraternity». Jeg hadde jo sett American Pie Beta House og tenkte at dette var noe jeg bare måtte prøve. Hvem drømmer vel ikke om å kunne mestre en «keg stand»? Jeg gikk inn i det med en tilnærming som først og fremst handlet om å få venner, men også med et håp om sitte igjen med noen røverhistorier.

...Ikke bare Jonas som får kjørt seg i utlandet: I mini-Frankrike er det tre kyss som gjelder

Såkalte «fraternities» og «sororities» er det som utgjør «Greek life» på amerikanske studiesteder. Førstnevnte er for gutter og sistnevnte for jenter. For ordens skyld: «Greek life» i USA har ingenting med verken Hellas, Sparta eller Leonidas å gjøre. Derimot har det altfor mye å gjøre med uhemmet skryting av erobringer og grøftefylla. For å få innpass i «fraternityet» måtte vi gjennom en rekke tester hvor «first retreat» var den første.

You guys ain't shit!

En kjip drillsersjant

Før avreise ser jeg for meg at det skal bli en helg med høy pilsføring, bonding og ikke minst masse guttastemning. Det skulle imidlertid vise seg at jeg ikke kunne tatt mer feil. Jeg burde fattet mistanke da vi før avreise ble fratatt alle personlige eiendeler. I stedet tenkte jeg likeglad at da var det i alle fall ingen som kunne melde seg ut og sitte på telefonen.

To timers kjøring nordover fra LA, og 36 timer midt ute i ingenmannsland i California-ørkenen. Når vi legger oss gode og fulle fredag kveld er jeg optimistisk for morgendagen. Vi var riktignok losjert inn i trange telt, men selskapet hadde så langt vært godt. Så kommer lørdagen. Tidlig morgen blir vi vekket til lyden av en pistol som blir avfyrt, og et mer passende startskudd for et mareritt av en lørdag skal man lete lenge etter.

Universitas-Ingeborg språkforvirret og frankofil: Salaam, bonjour!

Vi begynner dagen med å bli stilt opp på rekke under den stekende sola. Her blir vi stående i flere timer uten vann eller mat. Én etter én blir vi kalt «front and center» for å bevise at vi hadde lært oss det vi skulle om «fraternityets» historie, mottoer og tidligere presidenter. Det hele minner mer om en slags twisted boot-camp situasjon med en tilhørende kjip drillsersjant. — You guys ain't shit! får vi ettertrykkelig beskjed om fem ganger i minuttet.

Om moralen var på et bunnpunkt etter dette, så ble det ikke noe bedre at vi måtte gå gjennom akkurat det samme kun noen timer senere, da i bare undertøy. Ikke før langt utpå natta får vi legge oss. Når jeg og mine 40 nye kamerater kryper inn i de varme teltene er samtlige av oss mer enn bare litt sveiseblinde. Vi har nemlig blitt skjenket på tom mage, og flere sliter med å kontrollere blæra. På en eller annen måte sovner jeg likevel, og tenker at jeg vil hjem til mamma.

Når marerittet omsider er over på søndag, pakker vi sammen teltene og setter kursen tilbake til sivilisasjonen. Jeg slutter kort tid etter, men sitter i det minste igjen med en god historie. Og en god del traumer.

Powered by Labrador CMS