Menneskelighet satt på spissen

En nylig gjennomgått kreftbehandling har forandret Kristin (Petronella Barker). Nå er hun ferdig med å hinte og stille høflig formulerte spørsmål som dekker til det egentlige budskapet. Hun har begynt å si akkurat det hun tenker, kan hun fortelle Mona (Gisken Armand). Venninnen gjennom mange år har vært fraværende i sykdomsperioden, men nå har Kristin gjenopptatt kontakten og er på besøk hos Mona og hennes partner Desiree (Maria Kristine Hildonen).

Lite avdekker ens sosiale status og nytteverdi i samfunnet så tydelig som alvorlig sykdom. Du skal være frisk for å være syk, og helst også rik. Sykdom og sosial nød ser på det relasjonelle ved å være syk og omsorgstrengende: Hvem sin verdighet står mest på spill, den syke eller de pårørende?

Omsorgstematikken er gjenkjennbar fra Haugeruds tidligere produksjon, som filmen Kjærlighet (2024) og høstens roman Sjelesorg (2025). «Omsorg» er også overskriften for Thorshovteateret i 2026, der Nationaltheatrets skuespillere Petronella Barker og Marte Engebrigtsen og Maria Kristine Hildonen har kunstnerisk ledelse.

Haugerud er en mester i dialog der lite ligger imellom. Han skriver frem troverdige karakterer som sier åpent hva de tenker og føler. De lytter, tar inn og reagerer genuint på det som blir delt med dem, keitete, men ærlig. Det er dette som er den gode – og vonde – samtalen. Sykdom og sosial nød har en solid tekst som leveres lett og nært av skuespillerne. Særlig Barker overbeviser som syk og utilpass. 

På Torshovteateret er det derimot noe imellom. Papirremser henger fra taket og skiller den runde scenen delvis fra publikum som sitter i ring utenfor. Mellom remsene skimtes salongen hjemme hos Mona og Desiree. Utstyrt med mikrofoner i stativ, ser det ut som et podkaststudio, uten at det blir klart for meg hva denne assosiasjonen skal bety. Monas søster Hege (Engebrigtsen) dukker også opp og tar plass rundt bordet. Der sitter de alle fire med ryggen til publikum, og bytter innimellom plasser når Kristin har vondt og må endre stilling.

Scenografien gir publikum et utsnitt av det som skjer på scenen, men ingen får hele bildet. Blikk, berøringer og kroppsspråk, der mye av det relasjonelle ligger, er til enhver tid delvis blokkert. Haugerud har før brukt samme teknikk i film, men der kameraet viser samme utsnitt til alle, har plassering i salen her alt å si for hvilken versjon av Sykdom og sosial nød du får med deg. Etter hvert blir det et frustrasjonsmoment å ikke kunne se det andre ser. Når høylytt latter brer seg i rommet, føler jeg meg både litt dum og litt pretensiøs som ikke ler med – er dette virkelig så morsomt? Foregår det noe bak den ene papirremsa som jeg ikke ser?

Sosial usikkerhet og brutal ærlighet kan absolutt bli komisk, også jeg humrer flere ganger, men den hyppige latteren blir mer og mer forstyrrende. Teksten leveres ikke med utpreget komisk timing. Det er som om Haugerud setter oss litt på prøve når inkontinens, livmorprolaps og angstanfall tas opp i upassende sammenhenger. Kanskje det er rastløsheten av å ikke se hele scenen som vekker latteren? Jeg synes det tyder på at noe blir misforstått, for jeg tror ikke hensikten her er å gjøre narr. Det som settes på spissen er ikke en karikert, men en utilslørt, menneskelighet.

Omtrent halvveis i stykket, etter et fullt opplyst og langvarig sceneskift, er scenen blitt et åpent rom. Lars (Jan Gunnar Røise) entrer scenen for å ha foredrag om Susan Sontag, og de fire kvinnene tar plass som tilhørere. Selv om Røise i seg selv er glitrende, blir foredraget en litt overforklarende oppsummering. Grepet lukker teksten, heller enn å åpne samtalen om Kristin og hennes pårørende ytterligere.

Handler omsorg om å ta vare på andres verdighet, eller å bekrefte sin egen? Haugerud har gode forutsetninger for å gå enda dypere i dette spørsmålet. Lars sier gjentatte ganger at han skulle ønske han heller kunne holde et ærlig foredrag om sin avdøde tante Berit. Det skulle jeg gjerne ha hørt.