Mer av det samme

Svømmebasseng er et av de norske indiebandene de siste årene som har klart å bli umulig å slippe unna om sommeren; at de enkle og catchy melodiene deres på et eller annet tidspunkt strømmer ut av en JBL-høyttaler i nærheten av deg, er like selvfølgelig en sommerkveld i parken som at sola skinner og at Mango IPA’en er kald.

Da er det kanskje riktig at musikken deres gjør akkurat det samme som nordmenns smak i sommerøl – utvikler seg, men bare litt.

Før solen har gått ned inneholder alle de kjente ingrediensene: retro åttitalls synth-klimpring, powerchords med høy diskant i monitor fra gitaren, og en vokal som gjemmer seg litt bak instrumentene.

Vil du drømme deg tilbake til sommeren ’85 uten å ha opplevd den selv, er dette plata for deg.

Singelen «Ramler dit vi skal» er et klart høydepunkt: en suggererende flow fra første sekund, en gjenkjennelig tematikk om å ikke ane hva faen man driver med i livet, og en synth som følger vokalen. Dette er musikk å kjøre Vespa til, uten tvil.

«Utenfor deg» og «Utenfor deg II» stikker seg også ut i mengden, sistnevnte kanskje aller mest: her har de nemlig fått med seg Kjartan Lauritzen, og Ine Johnsen (på synth) tar over vokalen ellers. Det er et velkomment avbrekk fra et album som ellers bærer preg av same old.

På noen låter, som «Ut i det blå» og «Venter på at verden skal bli snill», er de på litt dypere vann enn den muntre stemninga som preger singlene. Sistnevnte, med linjer som «sidene brenner i dagens avis / se krigen i bilder / på glansa papir», høres litt ut som en downtempo, gjennomprodusert deLillos-låt tilsatt en hel haug med drømmende synth og vokaleffekt – en kombinasjon som fungerer godt, spør du meg.

Svømmebasseng viser altså at de klarer både feelgood og lett melankoli.

For å si det sånn: etter jeg hadde hørt halvparten av Før solen har gått ned, måtte jeg dobbeltsjekke at dette virkelig var den nye plata deres, ikke en av dem jeg hadde hørt fra før.

Det sier kanskje sitt om variasjonen i Svømmebassengs repertoar.

Samtidig er det nok av låter på plata som stikker seg ut, synthen smeller og vibbene er like chille som alltid. Og er forandring egentlig det du ønsker deg om et par måneder, når du sitter i Sofienbergparken med din tredje Mango IPA? Trodde ikke det, nei. Ikke før sola går ned, i hvert fall.