Drøvtyggende rock n’ moll

Albumet åpner med en duo av slappe hooks og oppbrukte hardrockriff. Det virker som at de prøver seg på samme eklektiske oppskrift som Kvelertak med å inkorporere mangfoldige elementer fra metalverdenens periodiske system. Det er i utgangspunktet ingen dum idé, da rogalendingene på sin side ofte gjennomfører svært vellykkede metalbindinger med høy presisjon. Men der Kvelertak ofte lykkes med å tøye konvensjonene for hva som er harry, fremstår nordlendingene i Pil & Bues bidrag som et amalgam av cheesy emo-tonehøyder og glorete gitarsound.

Av de oppgitte inspirasjonskildene kan både Placebo og Metallica gjenkjennes, riktig nok på sine respektive verste. I krysset av ulike inspirasjonskilder fra rockens store kart møtes det mest platte og skrikende av Placebo og det mest maskuline MC-klubbaktige av Metallica. Videre er de soniske referansene til Queens of the Stone Age godt skjult, og benevnelsen av Mars Volta nærmest som blasfemi å regne.

Tittelsporet gir mer av det samme, men med ny innpakning som tidvis kun er marginalt mer underholdende. På dette tidspunkt beskrives dessverre albumet som monokrom kjedsommelighet pakket inn i arenarock-pastisj med sitrende og sutrende vokal. Foreløpig er coverkunsten det klart mest spennende ved dette albumet.

Til tross for at vi kun er halvveis inn i albumet kommer låten «End Credits», som forfriskende nok bidrar med en annen side av bandet enn det albumet har vist frem til nå. «When You Wake Up, Do You Stop Dreaming» er ikke tittelen på den nye pensumboken i exphil, men femtesporet som låter avdempet og dust. Vi flyter trygt og bedagelig ned en elv av gode akkordprogresjoner, og blant de psykedelisk-aktige bakgrunnslydene låter det faktisk litt soul-aktig, helt til vi drøyt halvveis ned i strømmen bråvekkes til det samme soundet som tilhørte åpningstrilogien. Drømmen om et bedre album har fått en pil i hjertet.

Den utvilsomt veldig teknisk begavede duoen kommer altså mer til sitt rette i det dempede og noe psykedeliske, som også viser seg i avslutningssporet – med enda en pussig tittel i «Never Stop (part 1)» der den implisitte andre delen aldri kommer.

Dynamikk er hjørnesteinen i et godt komponert album, noe Pil & Bue også vet, og høydepunktet, selve la pièce de résistance, bør helst ligge på en av toppene. Dessverre for dem, eller kanskje heller for meg, kringkastes høydene i deres toppbølger på et bånd som ikke resonnerer med mitt frekvensområde. Vi er rett og slett ikke på bølgelengde.