Når polarisering møter pils

Hver dag møter jeg studenter langs hele den politiske aksen som brenner for politiske temaer som klima, folkemordet i Gaza eller formueskatt. Med en pils i neven og voldsomme gestikuleringer kastes argumentene over bordet, og hvis en pådrivende entusiast utsetter en annen for urimelighet, når diskusjonen brått ubehagelige høyder. Men ofte avverges likevel de bitre uenighetene mellom oss i den faktiske verden, noe jeg mener skyldes menneskers empatiske og konsoliderende natur. Selv politiske ytterpoler vil i det fysiske rom stå overfor et medmenneske, og i forsoningens time kan bunnslammen likevel drikkes over varme blikk.

Denne siden ved det offentlige ordskiftet mener jeg er under angrep. Og her starter problemet mitt: I vår tid, den digitale tidsalderen, så erstatter polariserte digitale arenaer ofte de fysiske møtene mellom mennesker. Dersom de politiske ytterpunktene tvinges ut fra ekkokamrene sine, og forenes i det fysiske rom, tror jeg vi overraskende ofte vil kunne møtes på halvveien. Ved å pleie den offentlige debattkulturen kan vi avsløre at, til tross for politisk uenighet, så mener de fleste mennesker godt. Påstanden kan virke malplassert i en dagsorden som preges av polarisering, hat og et stadig skarpere konfliktbilde – men kanskje er det nettopp kampen mot polarisering som kan forene oss?

I den offentlige debatten virker meningsmotstandere å forholde seg til ulike virkeligheter, hvor motargumenter ikke har relevans. Diskusjonene preges av repetisjon av argumenter, uten vilje til å lytte, spørre og svare. Der én side av klimadebatten jobber mot internasjonale kuttemål, poengterer den andre siden behovet for en sterk norsk økonomi. Og når det kommer til integreringsspørsmålet ønsker noen å redusere kriminalitet, mens andre har ambisjoner om en tryggere hverdag for innvandrere i Norge. Men kanskje vil en klimaaktivist, når hen i møter en nylig arbeidsløs offshorearbeider ansikt til ansikt, vurdere kuttetiltak som tar større hensyn til den lokale næringen i Norge? Og kanskje ville integreringsdebatten vært preget av mer konsensus dersom dem med fremmedfrykt faktisk møtte innvandrere og hørte på deres historier og opplevelser? 

For i mangel på de fysiske møtene tror jeg at de steile frontene har lettere for å oppstå, og slik settes arbeidet for felles interesser på vent.

Da YouTube-kanalen Gutta inviterte politiske motstandere til en-til-en-debatter i studioet sitt, så jeg dette spenningsforholdet utspille seg i praksis. For da Baris Brevik, som tidligere har kommet med flere kontroversielle utsagn om innvandring, likestilling og annet, satt overfor politiske motstandere i det fysiske rom, observerte jeg en atferdsendring hos internettfenomenet. I møte med Marstein fra Undergrunn ble temaer som klima og integrering tatt opp. Og der Brevik i kommentarfeltene ofte møter politisk likesinnede når han uttaler seg, ble han i «sitte-ned-og-prate-sammen-formatet» nødt til å ta stilling til motstanderens synspunkt. Da Marstein konfronterte ham med en rasistisk toppkommentar på Breviks Tiktokkanal, konstaterte Brevik til slutt med at rasisme «selvfølgelig ikke er greit», etterfulgt av et anerkjennende nikk fra Marstein.

Det kan virke banalt å peke på behovet for å møte hverandre mer i virkeligheten, ansikt til ansikt for å snakke sammen. Men samtidig observerer jeg en trend hvor den polariserte naturen i det digitale rom stadig glir over i det offentlige ordskiftet, slik man kunne se under årets valgkamp. Den splittede situasjonen i det offentlige rom virker ikke å gjenspeile det menneskelige empatigrunnlaget jeg tror alle mennesker har. Og bør den ikke det? 

Heller enn å være en forvrengt og splittet skygge av borgernes politiske engasjement, burde det offentlige ordskiftet la seg inspirere av de faktiske møtene mellom mennesker. I det sentrale maktorganet i Norge, parlamentet, så skal jo nettopp samtalen stå i sentrum av politikken. Og kanskje ligger hele hemmeligheten i etymologien – selve ordet er jo avledet fra det latinske verbet parlare, «å snakke». Og det er det viktig at vi ikke glemmer.