Skrekk og gru i fedrelandet

Den norske blockbusteren Troll sikter mot stjernene, men blir sugd inn i et sort hull av skuffelse på veien.

Publisert

Norge. Et lite land med grønn natur, noen innsjøer, en rekke fjell… og troll.

Om du er troende eller ei – troll er en del av norsk kulturarv, og kommer til å være det til Dovre faller. Hvordan kan man så utnytte denne nasjonalromantiske følelsen som stikker så dypt i nordmenns bryst?

Lag en storfilm hvis hovedplott er et godt gammeldags troll som herjer rundt i hovedstaden, og du har hele landets fulle oppmerksomhet.

Åpningsscenen viser frem den ruvende fjellkjeden Trolltindene – som ifølge sagnene er forstenede troll – hvor folkloristen Tobias Tidemand (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) legger frem for sin datter, Nora Tidemand (Ina Marie Wilmann), filmens premiss: Det er alltid et snev av sannhet i eventyrene.

Etter et tidshopp på to tiår har familien Tidemand mistet kontakten. Nora er blitt paleontolog med pappaproblemer, og Tobias en einstøing besatt av troll, men utover det har ingen av dem noen andre spennende sider å vise til.

Særlig Noras rolle som heltinne blir ensidig, da hun alltid vet hva som skal gjøres, og alltid greier å komme seg ut av kniper.

Resten av filmens karakterer forblir også ensidige.

Vi har en statsminister som alltid er bekymret, en forsvarsgeneral som alltid er sint, en «sidekick»-karakter som alltid skal være morsom, og en hel gjeng nordmenn som alltid skal bygge tunneler gjennom norske fjell.

Filmen følger en klassisk tråd, «myndighetene versus hverdagsmennesket», hvor far og datter må overkomme tidligere uoverensstemmelser og samarbeide – med hverandre og med maktmenneskene – for å felle et troll som ble vekket under tunnelboring gjennom Dovrefjell.

Hvis du leter etter en film med et stort overraskelsesmoment, må du snu og lete i en annen fjellheim, for her kan du gjette hva som kommer til å skje fra filmens første katastrofe.

Regissør Roar Uthaug er ikke et ukjent navn hva gjelder norske pretensiøse katastrofefilmer. Uthaug har tidligere regissert Bølgen, som ble banebrytende for senere norske katastrofefilmer, og nå Troll, som gjør det enda større med Netflix som utgiver.

Den eneste forskjellen mellom Bølgen og Troll er at i Bølgen er problemet en bølge, og i Troll er problemet et troll. Spenningskurven i Troll (og forsåvidt Bølgen, Skjelvet og Tunnelen) er så generisk og forutsigbar at det blir kjedelig.

Selv filmes vendepunkt – når det avsløres at Dovregubbens hall ligger rett under slottet i Oslo – sliter med å flette seg inn i resten av filmens handlingstråder, og blir av den grunn ikke et overraskelsesmoment, men et irritasjonsmoment.

Troll er en film som følger oppskriften til en blockbuster fullt og helt, men med det blir den så langdryg og forutsigbar at selv de påkostede actionscenene ikke greier å redde den.

Til tross for et troll, og musikk fra Grieg selv, er Troll en film som ikke lever opp til forventningene.

Powered by Labrador CMS