Norsk musikk er i gode hender fremover

Pachinko

Det oslobaserte bandet Pachinko har vært å finne i byens livescene i noen år nå, og fikk endelig muligheten til å introdusere seg til et større publikum i Tøyenparken. En 14:45-start og et 20-minutters sett er krevende – Man har kort tid på å fange et publikum som ikke enda er helt gode i gassen, og ikke nødvendigvis er kjent med musikken din. 

Pachinko tok utfordringen på strak arm. Vokalisten var gripende fra første stund, og sammen med det samspilte og høylytte bandet var det mye å følge med på. De sylskarpe og vrengte gitarene vekket alle de oppmøtte. 

Flammer Dance Band

Tidlig ledelse i kategoriene «villeste antrekk», «mest tullete frontman» og «årets conga line». Om du ikke er kjent med denne gruppa, ikke forvent svensk dansbandmusikk. Her dreier det seg om vestafrikanske grooves, funk, synth og moro. 

Det er få band i byen som kan holde og utvikle en funky rytme som Flammer, og de benytter seg godt av muligheten på festivalens største scene. De fikk publikum med på moroa og nektet å gi slipp. Et høydepunkt!

Veslemøy Narvesen

Veslemøy Narvesen har blitt beskrevet som det største unge talentet i landet, og denne konserten sementerte det for meg. Ikke bare er hun en fantastisk trommis og sanger, men også blant landets beste låtskrivere. 

Både nye og gamle låter var sofistikerte, nytenkende og lånte naturlig fra jazz og sjangre som rock og prog. 

Bartees Strange

Nå begynner det å rocke – ish! Bartees Strange virket dessverre til å være et relativt ukjent navn for øyapublikumet. 

Med en helt rå vokal og en solid blanding av rock, pop-punk og soul kunne man håpe at de oppmøtte på Hagen hadde vært fullt med på moroa, men dessverre virket det litt labre engasjementet å smitte over til scenen. Synd for Bartees og resten av bandet som tok turen helt fra Baltimore!

Giddygang & Vuyo

Hip-hop, soul og R&B med liveband er noe helt for seg selv. Oslogruppen Giddygang har lenge samarbeidet med rapperen Vuyo, som lener seg tungt inn i old-school rap. 

De var kanskje litt vel komfortable med å holde seg til sjangerenes grunnleggende elementer, men det ble likevel deilig musikk av det. Høydepunktene for min del var overraskende nok de roligere låtene hvor grooves ble erstattet med romslige pianoakkorder og tekstforfatterskapet til Vuyo fikk skinne.

Beth Gibbons / The Chats

Snakk om motsetninger. Beth Gibbons’ konsert var nok veldig bra for de som elsker henne for soloprosjektene, mens nærmere hvem som helst kunne dratt på The Chats og blitt fanget av deres ville australske energi. 

Jeg løp mellom begge, og fikk høre Gibbons spille Portishead-låten «Glory Box», og kultlåten «Smoko». Bra saker!

Refused

Unnskyld, Chappell, men denne anmelderen ble overbevist om å se Refused. Det var verdt det å hoppe blindt inn. 

Det svenske punk-bandet spilte hardt og med hele seg, publikum moshet med respekt, og frontmannen var en karakter. Airhumping, sparking, og engasjerende politiske budskap gjorde at det var vanskelig å ta øynene fra ham. De svenske veteranene takket for en 30 år lang karriere med et smell.