Sommerferiens skylapper

Jeg har sår under føttene, solbrent hodebunn, et ujevnt skille og en haug med nye bekjentskaper. Store deler av sommeren tilbrakte jeg på Camp Hudøy, en sommerleir for barn, hvor dagene går i lek, bading, musikk og oppfinnsomhet. En liten time unna Oslo, i en tilværelse så langt fra min ellers rutinetunge hverdag at avstanden like gjerne kunne vært 30 timer. Den måneden var jeg omtrent totalt skjermfri, leste ingen nyheter, sendte ingen meldinger og lot binging av Love Island vente på seg. 

Sekundet jeg plukket opp telefonen etter oppholdet som på mange måter føles som en merverdig og vidunderlig drøm, slo virkeligheten meg i fleisen som en hard albue på et fullspekket dansegulv. Hver avisforside viste overskrifter om skogbrann, husbrann, fredsavtaler (og mangel på dem), flyktningstrømmer, drivstoffdebatt, boligdebatt, kritikk av hjemmetjenesten og mye mer. Nyhetsvarslene jeg har sett på som selvfølgelige, ble plutselig sjokkerende. Etter bare en måned uten eksponering hadde min nummenhet for omverdenen raknet. Huden, som egentlig hadde blitt hardere av barbenthet, var tynnere enn noensinne. 

 En måneds avstand fra hverdagen og et avbrekk fra rutinene hadde nyansert det normaliserte. Banalt som det kanskje lyder, innså jeg at verden går til helvete. Det er en nervepirrende erkjennelse. Ettersmaken av en fredfull sommer er vond når fred er et unntak, og ikke et utgangspunkt. Sjokk er omtrent forventet i økonomien, og usikkerhet om inntekt og stabilitet regjerer. Eiendom er ikke lenger en realistisk rettighet, men en usannsynlighet forbeholdt bolighaier og arvtagere. Mens jeg har nytt en varm og regnfri sommer, er den samme heten skyld i at Sør-Europa står i fyr og flamme. 

I overveldelsens etterdønninger kommer lammelsen krypende. Hva skal man ta stilling til når den stadige flommen av informasjon gjør at den ene opplysningen drukner i den andre? Hvilke saker skal leses og hvilke podcaster skal lyttes til, når fokuset sjelden festes? Er jeg i stand til å gi hele verden oppmerksomhet?

Oppdagelsen av min egen nummenhet skal ikke misforstås som en flåsete anerkjennelse av den dystre, virkelige virkeligheten. Jeg var jo klar over krisene også før sommerens utflukt. Det nye ved min virkelighetsforståelse er at jeg ikke kun er klar over, men også tar innover meg forferdelsene. 

Dissonansen jeg nå kjenner på har sitt utspring i at jeg har normalisert tematikk som aldri burde anses som normal. Kontrasten mellom lykke og forferdelse, hell og uhell, gjør meg plutselig selvbevisst i mitt forhold til nyhetsbildet. Når grusom statistikk og alvorlig tematikk igjen blir en del av det vanlige, håper jeg ikke at jeg vennes til det på nytt.

Mens solen sakte, men sikkert varmer mindre og skjørtene byttes ut med bukser, faller sommerens sjelefred i skyggen av høstens tilbakekomst. Det er ambivalent å anerkjenne årstidens avskjed. Vakker, deilig og trangsynt som den var. Samtidig er det vakreste ved ferien nettopp det midlertidige ved den. Å komme tilbake til livet og dets kvaler innebærer å lukke kapittelet jeg vil huske som sommeren jeg jobbet på sommerleir for første gang. Og tross den behagelige boblen jeg befant meg i der, er jeg glad den sprakk, sånn at jeg igjen ser verden slik den er. 

Uten rustning tar jeg med meg erfaringen fra sommerleirens simpelhet inn i en hverdag full av kaos. Slik håper jeg at når jeg igjen herdes for feeden i avisen, vil informasjonsstrømmen likevel ikke være en strøm jeg flyter med, men svømmer i, tak for tak, sak for sak. Kanskje nummenheten da oppstår, ikke fordi jeg ignorerer, men fordi jeg forholder meg til, bevisstgjøres og deltar.