Jordnær prinsessekunst

– Er du oppe ænda, æll? Je stekker bære ner og kjøper mjælk åt a mor, je.

Pappa Jon står i gangen og skriker på sjarmerende odalsdialekt. Silje svarer ikke. Hun er fullt fokusert på å komme seg ut for å mate hønene, iført høyhælte sko og pelsjakke.

For to år siden flytta odelsjenta Silje Eugenie Strande Øktner tilbake til hjembygda si i Hedmark. Prinsessa på Øktner, som hun kalles, tråler nå fram og tilbake mellom gården og Oslo, hvor hun går på Kunstakademiet ved Kunsthøgskolen i Oslo.

– Jeg har aldri vært i tvil om at jeg skal ta over gården. Nå driver jeg bare med hønsedrift, men etter hvert skal jeg ta over hele gårdsdriften. Samtidig er kunsten viktig for meg, sier hun.

Silje er nemlig det nærmeste man kan komme en kulturengasjert bondekjerringkunstner. Hun lager landart, altså kunst ute.

Pappa Jon skal snart hjelpe Silje med å få start på gressklipperen som hun trenger for å lage kunst ute på jordet. Men først må han altså en tur i butikken og kjøpe melk.

Naglebelte som gårdsoutfit

Siljes kunstform er noe uvanlig. Ved å bruke traktor lager hun enorme formasjoner på jordet. Kunsten er vakker sett fra lufta, men for oss vanlig dødelige er det ikke mer enn litt opptråkka gjørme og traktorspor. Denne gangen gjør hun det litt enklere. Nå skal hun bruke gressklipperen ved å klippe åkeren litt kortere der bokstavene skal være.

– Det er ganske klisjé. Men det jeg skal gjøre ute på jordet er å risse inn med gressklipperen noe bestefar sa før han døde: «Jeg vil så gjerne se jorda en siste gang». Med det mente han at han ville se gårdsbruket sitt en gang til, fordi han hadde en spesiell tilknytning til det. Den tilknytningen tror jeg er i ferd med å forsvinne i dag, sier hun.

På veggene ute henger det tøff veggkunst. I festet der 17. mai-flagget egentlig skal stikkes inn er det plassert en rosa lekehest. En sånn hest med hodet festet på en stang. Og i kårstua like ved henger forskjellige husmorsforkleder.

Plutselig høres et brak. Der våknet gressklipperen.

– Jaggu der fikk vi liv i’n nå au, roper pappa Jon, mens Silje ler. Om det er av det han sier eller av det joviale kroppsspråket hans, vites ikke.

Kunststudenten er nå iført en «sexy» felleskjøpet-bukse, naglebelte og en fin ullgenser. Hun vrimler rundt på gården på jakt etter ei rive.

– Tiden som punker er forbi. Siden jeg er opptatt av forbrukersamfunnet er det viktig å finne nye måter å bruke ting på. Derfor har naglebeltet blitt en viktig del av gårdsoutfiten, sier hun mens hun gjør seg klar til dyst.

Pynter for kråka

Det ser omtrent ut som en sær fortfilmsketsj, der bondetuppa farer omkring rundt på jordet med en gressklipper. Hun jobber iherdig. Man kan se «stier» hvor hun har klippet åkeren litt kortere.

Etter en drøy time er hun ferdig. Nå er setningen bestefaren hennes en gang sa ute på jordet.

– Bare slapp av. Resultatet synes oppe i lufta, sier kunstneren betryggende. Fuglene har fått sitt eget kunstverk å skotte på, til stor glede for dyreelsker Silje.

All kunsten hun lager, har med gårdsbruk og gamle tradisjoner å gjøre.

– Når man lager noe helt fra skrætsj og med det grunnarbeidet man gjør, ligger det mer i kunsten og man får en større nærhet til det man lager. I den eldre kunsten lagde man kunst ut fra hva man opplevde. Nå har man ikke de samme erfaringene. Nå er det mer å produsere noe for å produsere noe. Det å være kunstner har blitt så romantisert, mener Silje.

Med en onkel som er flyver, kan kunsten eviggjøres med et kamera fra flere tusen meter oppe i lufta, så det kan stilles ut. Men fotograferingen skjer ikke før om et par måneder, så Silje og resten av menneskeheten må smøre seg med tålmodighet.

Før den tid er det utvidelse av gårdsdriften som står på programmet. Neste prosjekt er nemlig å starte med frilandsgris. Det vil si en villsvinblanding av gris som kan gå ute hele året og bo i små hytter.

– Forholdet til dyr har vært en viktig del av meg siden jeg var liten. Jeg er byjente på mange måter, men vil heller pendle inn til byen, og bo i fred og ro på landet. Det er her jeg er født og oppvokst og har min tilhørighet, sier Silje om kombinasjonen bonde og kunstner.

Før hun skynder seg inn for å by på geita som ligger ute på Finn.no.