Økonomer er ikke naturvitere

– Skatten regner vi jo som en kostnad, sier foreleseren til et fullt auditorium i P35. 

«Oslomet» står det på det skattefinansierte kateteret han står bak. Han legger til: 

 – Det gjelder å kutte kostnadene mest mulig.

Det humres litt i salen. Han har jo rett på et vis. Bedriftene må jobbe innenfor rammeverket som staten setter for å unngå skatter der de kan. Hvordan rammeverket ser ut, er et politisk tema, ikke noe vi økonomer skal vurdere. Men er ikke det en farlig tanke? Har økonomer ingen form for samfunnsansvar, så lenge det vi gjør er lovlig? 

Blant flere av mine medelever råder nemlig en oppfatning om at penger blir sløst bort på dyre signalbygg og uforståelige kunstprosjekter. Pengene har det liksom best i privat sektor, og skatt er et nødvendig onde. Problemet er selvsagt ikke hvilken politisk oppfatning man selv har, men heller at økonomifaget ikke tar seg tid til å nevne at skatt er et politisk ladet tema og burde diskuteres. Faget fremstår som objektivt og faktabasert – nærmest en naturvitenskapelig disiplin. Men handelshøyskolen er faktisk på fakultetet for samfunnsvitenskap, og det er det gode grunner til.  

Økonomifaget lener seg på amerikansk litteratur og ligger etter min erfaring et stykke til høyre i norsk politisk kontekst. Det er sjelden eksplisitt, noe det burde vært. For å studere hvordan økonomien vår er bygget opp, er noe av det mest politiske man kan gjøre. Når et fagfelt påvirker så store deler av samfunnet, er det avgjørende at status quo ikke bare læres bort, men problematiseres.  

Mark Fisher introduserte konseptet kapitalistisk realisme. I begrepet ligger det at det er vanskeligere å se for seg slutten på kapitalismen enn slutten på verden. Kapitalismen og dens måte å forme hvordan vi tenker, vurderer og tar valg på er så innvevd i samfunnet vårt at det er vanskelig å se at det finnes alternativer. Noen vil kanskje innvende at økonomer må forholde seg til verden slik den er, og at verden er kapitalistisk. Hadde universitetets mål kun vært å utdanne tankeløse, konforme og effektive kontormedarbeidere for næringslivet, ville dette kanskje vært nok. Jeg nekter derimot å tro at akademia er så ambisjonsløs. Spørsmål om hvordan verden bør være må faktisk være en del av graden. 

Vi har heldigvis hatt fag i etikk, sosialt entreprenørskap og bærekraft. Det er likevel som om disse fagene og temaene fungerer ved siden av, og ikke sammen med, resten av graden. På den ene siden snakkes det om bærekraft, på den andre om hvordan man selger mest mulig. Et eksempel kan være da jeg lærte markedsføringsstrategier som baserte seg på psykologisk og nevrobiologisk forskning for å selge produkter, som å bruke sensorisk markedsføring for å bryte inn i underbevisstheten til potensielle kunder gjennom lyd, farge og lukt. Da jeg problematiserte dette for foreleseren, fikk jeg til svar at det ikke var min oppgave å tenke på. Min rolle var kun å være en god markedsfører. Hva har det da å si at jeg har fått en innføring i forskjellen på dydsetikk og pliktetikk i forrige forelesning?  

Til sammenligning er disiplinen jeg nå studerer, statsvitenskap, annerledes. Mine fordommer da jeg gikk inn dørene på det samfunnsvitenskapelige fakultet på Blindern var at både studentene og foreleserne var langt ute til venstre politisk og at det faglige ville bære preg av det. Det jeg derimot fant var en mer selvbevisst disiplin. Den var grundig i å fremsette flere ulike syn på rettferdig vis. Kanskje det kan forklares med at statsvitenskap er grunnleggende annerledes enn økonomi – studieobjektet er jo politikk. Mulig, men hvis det går an å undervise rettferdig om politikk, burde det være mulig å undervise rettferdig om økonomi. Forskjellen ligger kanskje i at statsvitenskap ikke tviler på at det hører til på samfunnsvitenskapelig fakultet.