Oransje retrorevolusjon

Ingen av ukens utfordrere klarte det: Med klar, klar margin er surfrockerne Orange Club Oslos beste studentband 2005! Det betyr spillejobb på STUDiO-festivalen samt Roskilde-billetter på hele bandet. Andreplassen tilfaller glamrockens sjamaner i Lipsticks Liontiger med en snittkarakter på 7,75. Jenny’s Trophy og Ensenada deler tredjeplassen med respektable 7 i snitt.

So Downs About It

Andreas: Bandet bør passe seg for å ikke utvikle altfor dype kjærlighetsforhold til akkordmønstrene sine. Det som kan høres fint ut én gang trenger ikke nødvendigvis å bli gjentatt gjennom ei hel låt. Noe litt mer spennende synth-greier som dukker fram bakerst i lydbildet mot slutten, men musikken mangler sårt tilstedeværelse, til tross for soveromsproduksjonen.

Karakter: 3

Lars: Litt intetsigende etter min smak. Især førstelåta «How far away».

Står først og fremst på låtmaterialet. Bra spilt.

Karakter: 4

Benedikt: Den første låta deres ligner mistenkelig på Velvet med Savoy, og skjemmes ytterligere av sur gitar. Låt nummer to er hakket bedre, men fortsatt kjedelig, og bandet har heller ikke denne gangen stemt gitarene. Hvor vanskelig er det, egentlig? Man får flotte stemmebokser for en billig penge, hvis man ikke har gehør selv. Ærlig talt.

Karakter: 2

Silje:: Kan jeg noe for at jeg liker pusle-musikk som det her? Nei. Jeg er en av dem som gjør det, og det kan ikke kureres. For oss er dette undervanns- og stjernemusikk på en gang. Og veldig, veldig vakkert.

Karakter: 10

Snittkarakter: 3,75

Emergency Express

Lars: Heller ikke helt innertier dette heller! Selv om bandet skal berømmes for sitt autentiske lydbilde, og en dyktig vokalist (som minner meg en god del om Randy California). Ingen tvil om at dette er flinke folk! Men nok en gang har ikke bandet låtene som skal til.

Karakter: 6

Andreas: Isaac Hayes har funnet seg et band. Vel og bra det, men funk er funk. Ikke så mange avvik fra standardmalen her, men det er kanskje tilgivelig innenfor en sjanger hvor driv og rytmisk presisjon er det viktigste. Med litt mer spontanitet kunne låtmaterialet heves ytterligere. Musikk som passer best live, spør du meg.

Karakter: 6

Benedikt: Dette er en sorts funky soul, dessverre med veldig anstrengt vokal som er temmelig sur til tider. Mot slutten av første låt er det dessuten en voldsom gitarsolo. Satan! Blåserne og rytmeseksjonen gjør en god jobb, dog. Låt nummer to er noe mindre irriterende, men jeg vil uansett heller dette ned trappa enn å gå på konsert med disse her.

Karakter: 2

Silje:: Funk er jo funk og av den grunn fengende, og Emergency Express er definitivt en forfriskende avveksling fra trøtte kjellerband. Det lyser av musikken, men den er verken utfordrende eller eksperimentelt for tre øre. Ikke at det er et krav til god musikk.

Karakter: 6

Snittkarakter: 4

Sublust

Silje: Helt streit. Kanskje ikke det verden trenger på det nåværende tidspunkt, og kanskje heller ikke noe jeg interesserer meg særlig for. Selv om det helt klart er laget av flinke folk som vet hva de gjør og antakelig bør fortsette med det.

Karakter: 5

Benedikt: Disse gutta virker som de er forbanna for et eller annet, og har ut fra tekstene å dømme opplevd mye vondt. Dette er ikke min greie, men folk som har mye å hevne kan nok tenkes å like Sublust. Ganske bra, det her, men ligg unna rimordboka for en stund, OK?

Karakter: 4

Andreas: Her virker det som noen har hatt innsikt i hvordan god pop lages. Dessverre er de to låtene veldig ujevne og det hele virker litt uinspirert. Produksjonen er god, og bandet har et solid komp, selv om det er noe kalkulerende. Tekstene flyter heller ikke alltid like naturlig.

Karakter: 6

Lars: Orginalt, med bra og stemningsfulle låter. Fremført med autoritet. Kort og godt et bra rockeband!

Karakter: 8

Snittkarakter: 5,75

Ping

Andreas: Her er det både spennende arrangementer og låtstrukturer. Lydbildet er sammensatt, og det skjer ting. Litt mer arbeid på tekst og melodi hadde imidlertid gjort seg, men alt i alt er dette et meget lovende rammeverk for videre utvikling.

Karakter: 7

Benedikt: Dette låter både tøft og rart. Hooken på den første låta høres ut som gitaren til Robby Krieger i the Doors, herlig! Låt nummer to er noe dystrere, med tilløp til darkvocals. Tøft. Ping er ikke redde for å eksperimentere, og minner mest av alt om Beyond Dawn. Bra greier.

Karakter: 8

Lars: Kul og speisa produksjon! Forseggjort og proft. En miks av gammal Bowie og Marilyn Manson. Dramatisk og pompøst. Funker bra, men blir ørlite for dramatisk til tider. Pluss for originalitet.

Karakter: 7

Silje: Joa, interessant og eksperimentelt og originalt og dramatisk og alt sammen. Og kanskje bare det. Men for all del.

Karakter: 5

Snittkarakter: 6.75

Kavaleriet

Andreas: Det var godt å høre norske tekster igjen. Refrengene får mye mer intensitet når man hører at vokalisten skjønner (og mener) det han synger, selv om musikken i seg selv ikke er det mest banebrytende som er laget.

Karakter: 6

Lars: Kult komp og bra driv, men litt uinspirert vokal. Særlig på første låta «Flytrell». Andrelåta er bedre i så måte, men ingen av dem fester seg noe særlig.

Karakter: 5

Benedikt: Hva skal man si til slikt? Øsete gitarrock med norske tekster fremført på lett fordekt dialekt, med munnspill og allsangvennlige refrenger. Bandet er for så vidt samspilt, og lyden er ikke så verst. Allikevel føler jeg ikke noe behov for å høre mer av dette. Fordi det er kjedelig.

Karakter: 4

Silje: Faktisk syns jeg det her er ganske fett. I alle fall førstelåta. Litt Blindern-hjemmeparty en halvtime før de setter på Britney. Norske tekster, fengende refrenger, munnspill! Andrelåta er imidlertid først og fremst anonym og sint. Men, bra karakter fordi førstnevnte er kul.

Karakter: 8

Snittkarakter: 6.75

Noms

Benedikt: Her benytter man seg av en ganske fiffig trommemaskin, som tidvis sender gitarene ut å kjøre. Mot slutten er det et begivenhetløst, rolig parti, som avslutter tre minutter med svak vokal, repetitiv gitar og disse latterlige MIDI-trommene. Låt nummer to er en blåkopi av A-ha, og heter «Who Am I». Min gjetning er at du er en dårlig musiker uten egne ideer.

Karakter: 1

Lars: Faller litt av her! Ikke så mye som stemmer. Synd å si det, men synes dette var tafatte greier. Både hva angår fremførelse, produksjon og låter. Rett og slett for tamt!

Karakter: 2

Andreas: En artig hjemmeinnspilling som dessverre skjemmes av sur og nasal vokal. Bevisst eller ubevisst er det tatt med en melodilinje fra A-ha-låta «Summer Moved On». Sånt tyveri tar seg ikke godt ut.

Karakter: 2

Silje: Han åpner bra, enmannsforetaket Noms, og fortsetter med relativt kjedelig musikk ispedd virkelig fine passasjer og tilløp til gode melodier, uten at det ender opp noe spesielt sted.

Karakter: 5

Snittkarakter: 2

Ensenada

Andreas: Pianodrevne arrangementer med gode instrumentalprestasjoner i alle ledd. Bare så synd at det bare er unntaksvis at låtskrivinga vekker interesse. Det blir fort for lettvint og stillestående. Et godt refreng i ny og ne klarer ikke å redde meg fra kjedsomhetens klamme favntak.

Karakter: 5

Lars: Bra prog-aktig pop-rock. Særlig første låt «Because of You». Dyktige musikere. Kanskje ørlite pretensiøst. Pluss for profesjonalitet.

Karakter: 7

Benedikt: Dette er flinke folk som lager frisk, pianodrevet musikk med spennende taktskifter som på den første låta munner ut i et stort refreng som bekrefter at dette er en pop-låt og ikke bare oppvisningsspill. Låt nummer to er ikke like bra, men helt OK. Hvis dette bare hadde vært hakket mindre Smuget-vennlig, ville jeg virkelig digga det.

Karakter: 8

Silje: Er noe musikkhøyskole og musikal over det her. Kanskje derfor også fengende, teknisk godt gjennomført og med bra vokal som kunne gjort enda mer utav seg.

Karakter: 8

Snittkarakter: 7