Et maktsystem som ekskluderer

Den 2. april trakk nestleder i Velferdstinget i Oslo og Akershus (VT), Mitra Fagerli Rahman, seg fra sitt verv – med begrunnelsen at hun hadde stått i et krevende arbeidsforhold over lengre tid. I et intervju med Universitas peker hun på personalkonflikter som ikke ble håndtert og et miljø som til slutt gikk utover helsa. Da saken ble orientert om på møtet 7. april, ble det verken åpnet for diskusjon eller gitt rom for refleksjon. Det alene sier mye om hvordan Velferdstinget fungerer i dag: som en struktur der alvorlige forhold bagatelliseres og der studentrepresentanter i praksis mangler arenaer for å ta opp reelle utfordringer.

Velferdstinget er ment å være studentenes talerør, men i dag er det stadig færre som opplever at det er nettopp det. Når tillitsvalgte velger å trekke seg med henvisning til manglende håndtering av konflikter, og når organisasjonen ikke klarer å ta dette på alvor i fellesskap, svekkes tilliten dramatisk. Videre opplever man at avgjørelser tatt bak lukkede AU-dører på Villa Eika og at VT-AU uttaler seg i andre fora som ikke samsvarer med vedtatt politikk.

Dette forsterkes av en representasjonsmodell som systematisk favoriserer de største institusjonene. Universitetet i Oslo har 12 representanter i VT, mens 20 mindre institusjoner deler på fire. Råd for de mindre har vært foreslått som en løsning, men dette rådet møtes nå kun én gang per semester og har ingen reell innflytelse. Når beslutninger fattes i fora hvor store institusjoner dominerer, mens de mindre holdes på armlengdes avstand, er det ikke rart at tilliten til Velferdstinget svekkes. Et eksempel på dette er at inntil nylig fikk sjelden alle utdanningsinstitusjoner innkalling til VT møtene, grunnet dagens modell.

Tilliten svekkes også av en uklar retning. VT bruker mye tid og krefter på prosedyrer, men altfor lite på å levere konkrete, studentnære løsninger. Et eksempel er nedleggelsen av SiO Karriere, hvor VT stilte seg bak avgjørelsen. Da tilbudet forsvant, ble mange studenter stående igjen uten noe alternativ. På NIH tok vi saken i egne hender, samarbeidet med NHO og arrangerte vår egen karrieredag – med stor oppslutning fra både NIH og andre institusjoner. Det viser at behovene er der, men organisasjonen som skal ivareta dem ikke lenger er i stand til å gjøre det.

Når tillitsvalgte føler seg alene, når strukturen favoriserer noen og ekskluderer andre, og når studentene selv må opprette alternative tiltak for å dekke grunnleggende behov, er det på høy tid å stille spørsmålet: Er Velferdstinget i sin nåværende form fortsatt det riktige verktøyet for studentene i Oslo og Akershus?

Jeg mener svaret er nei. Et velfungerende studentfellesskap må bygge på samarbeid, ikke på kontroll. Oslo kan lære av Trondheim, hvor studentene har en egen rådgivende rolle i bystyret gjennom Trondheim studentråd. Der har studentene en direkte kommunikasjonslinje til lokalpolitikere, og kommunen har en formell mekanisme for å søke råd hos studentene i viktige saker.

I Oslo burde vi gå samme vei. Et nytt samarbeidsforum – en revitalisert versjon av Studenthovedstaden – kunne samle alle utdanningsinstitusjonene, kommunen, SiO og relevante samfunnsaktører (både offentlige, ideelle og private). Der må både store og små institusjoner ha en stemme. Fokus skal være på løsninger, ikke administrasjon. De formelle rollene som dagens VT har til blant annet oppnevne styremedlemmer til SiO, Kulturstyret og studentmediene kan fint la seg gjøre gjennom et årlig allmøte. Men uansett hva det kalles, må det være en struktur som er bygget for reell medvirkning – ikke for å opprettholde et system som stadig flere har mistet tilliten til.

Vi trenger ikke mer overfladisk justering. Vi trenger ikke flere råd med uforpliktende mandat. Det vi trenger, er en ny start.