På jakt etter en musikalsk fasit
«Det må da være mulig å si at noe musikk objektivt er bedre enn annen», skriver masterstudenten.
Min musikksmaks formative år ble lagt på ungdomsskolen. Det gikk stort sett i musikk fra 60- til 80-tallet, og øverst på listen var det Queen som tronet i ensom majestet.
Det var hevet over enhver tvil at Queen var klodens beste band, og Freddie Mercury var tidenes vokalist. En morgen utpå vårparten kikker jeg ut av vinduet og betrakter bjørketreet i hagen som akkurat har kledd seg i små, håpefulle skudd.
Samtidig begynner en teori å ta form. Det må da være mulig å si at noe musikk objektivt er bedre enn annen. Hvis man skreller bort alt av showmanship og effekter og kun ser på musikken som ligger til grunn, burde da det kunne la seg gjøre?
Jeg presenterer teorien for en musikervenn og møter umiddelbar motbør. Det blir heller ikke den eneste jeg treffer på. Når muligheten byr seg legger jeg ut om tankene mine og blir som regel møtt med skepsis og lett humring.
Ikke at det er noe rart. Vi pionerer møter ofte motstand når vi beveger oss ut i upløyd mark. Det må ha vært omtrent slik Copernicus følte seg. Under min studietid lenger sør i landet bestemmer jeg meg for å gå teorien grundigere etter i sømmene, og begynner på en artikkel i universitetets studentavis.
For å få den nødvendige, faglige tyngden allierer jeg meg med en musikkprofessor ved universitetet. Nå skal det bli fart i sakene! Etter en lengre samtale konkluderer han med at det nok vil være vanskelig å konstruere en slik rangering jeg er ute etter.
Hm. Dette hadde han forbløffende lite peiling på. Det er nok best jeg finner en annen. Neste musikkprofessor lytter til mine argumenter, før hun kommer med en konklusjon slående lik den første jeg fikk servert. Snodig hvor lite disse professorene kan om faget sitt. Her må jeg visst gjøre jobben selv.
Like fornøyd som når jeg klapper meg på magen etter å ha fortært andre porsjon med ribbe og surkål på julekvelden, lener jeg meg stolt tilbake med artikkelen. Det er tross alt ikke hver dag en studentavis publiserer banebrytende teorier innenfor et fagfelt.
Etter dette ligger ballen for det meste død, men jeg fortsetter å bringe temaet opp dersom anledningen byr seg. Publisering til tross, jeg får ikke spesielt mye medhold, og tunge motargumenter begynner å slå sprekker i min en gang så vanntette teori.
Tvilen er en merkelig følelse. Den har liksom vondt for å slippe taket. Hver gang jeg presenterer teorien, ender jeg opp med nye skudd for baugen. Snart er det ikke noe vann igjen. Siste spikeren i kisten hamres inn når jeg diskuterer med en sangerbror. «Du prøver å gjøre musikk til naturvitenskap», sier han.
«Det er ikke det musikk handler om!»
En regntung dag sent i oktober titter jeg ut av vinduet. Gradestokken viser fem, og jeg betrakter tåken som velter inn fra sjøen over Oslogryta. Bjørken i hagen er nesten fullstendig barbert, med kun noen få, falmende blader som fremdeles klamrer seg fast. Dette er dagen.
Jeg begraver teorien i en haug av gule og røde blader tett inntil stammen, sier noen velvalgte ord før jeg vender ryggen til. Bjørken blir tidsnok lysegrønn igjen.