Reelens bokliggjøring

Influenserne, reklamebyråene, mediehusene og alt i mellom har tatt i bruk reel-formatet for å møte våre knekte nakker, der de henger over hver sin feed. Det er over og ut med langdryg underholdning – ja, takk til kortformat og oppsummeringer! Og hvis spillefilmens litterære bror er romanen, er reelens fysiske søster boksingelen.

Det skandinaviske skrivekollektivet og forlaget SKROT er ifølge deres eget manifest et «prøverom for stemmer i tilblivelse». SKROT har nylig lansert et boksingel-prosjekt, med tre håndlagde boksingler i CD-størrelse og på tolv sider hver. STORK 1 er av norske Isir Eline Braathen, STORK 2 av svenske Algot Jennhag og STORK 3 av danske Emma Kjær Madsen. Boksingelene er henholdsvis et langdikt, en ekfrase og et prosadikt.

STORK 1, eller «Dagdrøm» som diktet heter, følger et ugripelig jeg eksisterende «i røyken / rundt bålet, i en dagdrøm». Diktet virker å skildre det usagte oss mennesker i mellom, med et språk som danser rundt et bål av bilder og metaforer. Noen steder brytes språket og gir diktet en deilig drivkraft: «Men faen! Saksa er så myk, / som en slitt sol, river oss / til falmende bruddstykker».

STORK 3 inneholder syv små dikt. En tematisk gjenganger virker å være den ugne følelsen av mulig, men likevel umulig, kjærlighet. Av de syv diktene er det særlig åpningen av diktet «Fiksering» som ærlig får frem et savn etterfulgt av tomhet: «De kastede din aske på vandene / så mange blomster har jeg kastet / i havet, i bække, i små strømme». Men både STORK 1 og 3, med sine lange setninger og få holdepunkter, er vanskelige å gripe. De er pene og reflekterende, men innholdet svever høyt over meg. Det tilbyr meg ikke mye å sette tenna i.

Boksingelen som format har vært å finne siden Flamme Forlag lanserte sin serie i 2008, hvor alt fra fortellinger og dikt, til essays og minneord helt uforpliktende kan leses og fordøyes i ett sitt. Men hvorfor er det akkurat boksingler SKROT lanserer? Det kunne jo like så godt hett mikrobok, helårs-julehefte, eller bare helårshefte, bokminiatyr, prosa- eller poesi-pamflett, skillingsvers eller CD-innstikk uten CD.

Det dukker opp flere og flere slike nyoppstartede, korte, fysiske hefter. Kanskje springer dette ut av det samme savnet som Anders Danielsen Lies karakter i Verdens verste menneske gir uttrykk for på dødsleiet: lengselen etter fysiske kulturobjekter.

Det sensoriske er nemlig viktig. Ingen ønsker å være en sofagris som kun legger igjen spor i en digital innholdsfeed. Vi vil forankre oss selv i verden ved å etterlate våre fettete fingeravtrykk i alskens trykte tidsskrifter. SKROT uttrykker et slikt ønske som et hefte med lyrikk. Et raskt inntrykk, som like raskt kan legges vekk og glemmes om innholdet ikke utfordrer oss.

Og det er her problemet mitt med STORK ligger. Etter flere lesninger av de tre singlene sitter jeg igjen med en følelse av at innholdet ikke har nok punch eller tolkningsrom til å stå alene som en singel. STORK 2 blir beskrevet som både en ekfrase, dikt om et kunstverk, men også som en parafrase av den svenske poeten Karin Boye sitt dikt «Moln». Det skiller seg fra STORK 1 og STORK 3 med større slagkraft og spennende bruk av språk: «utbrast MIGHTY! pekade fingret up i fjärren / SE dessa höger av moln kastade över varandra». I tillegg liker jeg ideen om en enkeltstående ekfrase frigjort fra en diktsamling.

Men STORK 1 og 2 sklir dessverre vekk fra meg (som innholdet i en reel…) med en gang jeg har lagt singelen tilbake i sitt papp-cover. Hvis SKROT skal fortsette med STORK – noe jeg håper de gjør – må forfatterne, eller redaksjonen bak, anerkjenne hva formatet gjør med leseropplevelsen av innholdet, og bevise for oss lesere hvorfor akkurat deres tekster skal være boksingler.