Kortvarig glede på Hagen
Rigla spiller godt, men blir litt tilbakeholdne på Øyafestivalen.
Sommeren lakker og lir mot slutten. Vemodet skyller innover meg idet jeg tråkker nedover Helgesens gate, på vei mot den euforiske sommerens sjarmøretappe: Øyafestivalen. Men det er noe vakkert med vemodet også, barnehagene som igjen fylles med skrikerunger, solmette festivalgjengere som tar det rolig, fordi de tross alt skal på jobb i morgen. Høstens alvor ligger der framme og solen går sin gang, også videre.
Rigla skal ha sin del av æren for denne fine, bittersøte stemningen som ennå sitter i meg noen dager etter konserten. Den sjangersjonglerende sekstetten har høstet gode kritikker for sin myke blanding av folk, pop og jazz. Tidligere i sommer slapp de sitt debutalbum med den nydelige tittelen Sendebud fra sandkassa, og bandet gjør ikke skam på albumet, med en vakker og velspilt opptreden på Hagen. Lyden er upåklagelig, alle tonene treffes og det unike orkesteret, med blant annet fele, saksofon og synth, er velbalansert og samspilt. Storslått, uten at den såre vokalen forsvinner i det hele.
Det er som sensommerfølelsen, fin og dempet. Samtidig blir det til tider litt vel dempet. Foruten en trofast enklave helt fremst i publikum, er det i det store og det hele en «sittekonsert», som noen ved siden av meg påpeker. Den musikalske fremførelsen er det ingenting å utsette på, men likevel virker Rigla litt sjenerte. Mot slutten erklærer riktignok vokalist Lova Siverts at «nå er det lov å danse», og får deler av publikum til å svinge seg i folkedans til «Øya mine». En perle av en sang, med særdeles catchy fele.
Så er det over, litt plutselig etter bare 20-25 minutter. Rigla takker for seg, får sin velfortjente applaus og begynner å pakke sammen instrumentene. Stemningen som var på vei oppover, løser seg opp og jeg står igjen med en noe antiklimatisk lengsel etter mer. Rigla har åpenbart både evnen og registeret til å ta større plass enn de gjør på Øyafestivalen. Men såpass fint var det, at jeg ser frem til siste rest av sommeren akkompagnert av Rigla på headsettet, og godt mulig en konsert på en av Oslos mer intime scener.