Så øra flagrer

By:larms rekker av pop-rock-alt-imellom topplistekandidater byr på få som har en bestemt retning i uttrykket sitt. Barruk derimot er målbevisst, og bestemt på å nå målet med en sterk tillit til seg selv, ved hjelp av det utrydningstruede språket, umesamisk.

Det tar knappe to minutter før Barruk har fanget publikum, og man kommer inn i et formidlings-eventyr av de få. Det følger at man ønsker seg mer Barruk, og mindre av alt det andre festivalen har å by på.

Det som sikrer kvaliteten er hvordan man som publikummer hele tiden får følge historien som blir fortalt i låtene. Alt fra heftig dans, joik, gestikulering og et slags tegnspråk blir benyttet for å sikre at dette skjer. Òg så enkelt, men sjeldent triks som å komme med en kort introduksjon til låtene.

“Dàllie” er en av de nyeste låtene, og handler om at man skal være klar til å leve, når livet faktisk skjer. Og så kommer formidlingen: hun hopper opp, slenger ut med armene, og publikum har for lengst glemt verden utenfor.

Låtene befinner seg i en samisk fortolkning av synthtung popmusikk, og en slags instrumental ambient, hjulpet fram av dyktige musikere som følger Barruks samtidige dirigering på scenen. Likevel er konserten mest preget av stemmebruk, og da spesielt samisk sang, som befinner seg noe utenfor hva man vanligvis får servert.

Kveldens klare høydepunkt er når samesøster Ella Marie Hætta Isaksen kommer fram og sammen synger deres nye låt “Jïmmatje”, en kraftig synth-påvirket låt som omhandler kvinnelig intuisjon. Låta er heavy, i den forstand at både Barruk og Isaksen har kraftigere stemme enn de fleste, og ingen av de holder tilbake. Når også koristen slenger seg på, er det nesten så parlamentærflagget må frem.

Barruk takker Isaksen, og så foreldrene for at de aldri ga opp. Siste låt handler så vidt jeg forsto det om en “Water bottle”, og der må jeg innrømme at jeg ikke helt forsto. Men takket være vokalpartiet på slutten, hvor Barruk kaster seg opp og ned og joiker så kraftig at øra flagrer, vil jeg sent glemme kveldens konsert.