Sjelens americana

Hvem: Lars Lillo-Stenberg 

Plateselskap: Drabant Music 

Sjanger: Americana 

Beste låt: GREAT COSMIC NURSE

Uten videre vanskeligheter lar det seg av hevde at Delillos’ debutplate Suser Avgårde er den beste popskiva som er produsert på norsk jord. At den ikke bare definerte foreldregenerasjonen og figurerte som et soundtrack for deres kollektive ungdomstid, men også satte sitt merke på en hel årstid, at det går en assosiativ linje fra forestillingen om den norske sommeridyllen til de første platene til Delillos, er nærliggende å tenke

Men mens årene har passert og utgivelsene er blitt flere, har formelen kanskje vist seg litt vel repetitiv, og om mulig er det foranledningen til Lars Lillo-Stenbergs siste soloproduksjon Everything is relative, som markerer et tydelig brudd med en solokarriere som hittil i store trekk har bestått av visesanger og lydspor til teater og film.

Det er snakk om en stilmessig svært gjennomført americana-skive, et prosjekt som tilsynelatende er initiert av den smått legendariske artisten og produsenten H.P. Gundersen. Lillo-Stenberg og Gundersen har sammen tatt innspillingen over dammen til L.A., og resultatet er en plate som er klassisk stenbergsk, altså melodisk, catchy og behagelig, men som aldri virkelig imponerer. Kanskje skyldes det at stemningen er litt for lett og slentrende, skuldrene litt for lave. 

Plata fører riktignok tankene til Lillo-Stenbergs uttalte forbilde Neil Young (og da særlig Harvest-plata), og med seg på en av låtene har han sannelig fått med seg Loudon Wainwraight III, en virkelig ringrev i americana-tradisjonen. Men flere av låtene er noe forglemmelige, og fester seg ikke.

At han synger på engelsk er like overraskende uvant som det delvis er beklagelig, all den tid man tar seg i å savne de mange finurlige, naivistiske formuleringene som på vidunderlig vis kan hensette lytteren i milde, forsonende stemninger, som på for eksempel «Suser avgårde» og «Svett smil». Selvfølgelig ligger det noe smått uredelig i å skulle sammenligne en nå aldrende konge innen norsk pop med gamle storhetsdager, særlig i et prosjekt hvor han forsøker å fornye seg både i språk og sjanger, men det er likevel vanskelig å ikke føle på et savn etter det som en gang som gjorde Delillos så vanvittig bra: tekstuniverset, stemningene og melodiene – like enkle som ikoniske.

Kanskje handler det også om at fløtecountry og americana i denne lytterens ører ikke helt går hjem, men det blir i så fall et spørsmål om sjanger og ikke kvalitet, og det må innvendes at hva musikalitet angår, er det få i pop-Norge som overgår Lars Lillo-Stenberg. Everything is relative er et prisverdig forsøk som funker relativt bra, men akkurat denne plata blir neppe stående som et høydepunkt i karrieren.