Smalere, sintere, bedre

Hvordan følger man opp et debutalbum som vant Spellemannspris? Ikke et spørsmål mange må ta stilling til gjennom livet, men Daufødt har måttet det, og landet på at de måtte prøve seg på nye ting.

For som de selv har sagt: «Det blir for dumt å lage samme skiva to ganger».

På andrealbumet Aromaterapi som kom i september, har de med seg produsent og støy-ekspert Lasse Marhaug, og mikser punk med hard og intens støyrock. Resultatet er et steg bort fra den tradisjonelle punken, og inn i et mer kaotisk, primitivt og nytt lydbilde.

Med en minst like sinna Annika Linn Verdal Homme i spissen, har Daufødt forvrengt musikken sin inn i en avgrunn av støy, dekonstruerte arrangementer og brå overganger.

Har man hørt disse låtene live, kjenner man seg kanskje igjen i å plutselig måtte finne igjen takten man beveger seg til, et fenomen den stereotypiske punken sjeldent fremprovoserer.

Men samtidig som Daufødt tramper kompromissløst over noen av sjangerlinjene de tidligere har latt seg definere av, går de ikke på noe tidspunkt på albumet på kompromiss med den råheten de har blitt kjent for.

Igjen noe man kan kjenne igjen om man har sett dem live. Undertegnede gikk fra Blå med friksjonssår nedover armene på Øyanatt i august, og trodde hun var redd hun skulle bli sengeliggende i et telt etter konserten på Roskilde i juli. '

Aggresjonen som gjennomsyrer Daufødts musikk har veldig godt av et mer utfordrende lydbilde. Det kaotiske og uforutsigbare drar sinnet i musikken over i raseri. Og denne gangen er det ikke mot Sørlandets svaberg det rettes.

Selv om det vel ikke har blitt færre ting i Kristiansands lokalpolitikk man kan skrive gode låter om, har Daufødt, og Annika som låtskriver, valgt å rette en blodig penn mot større maktsystemer, som skjønnhetstyranni, religion og digital apati.

Det er nesten synd at musikken ikke inviterer til å ta inn over seg og forstå alt som skrikes, for tekster som på tittellåta «Aromaterapi» er pinsomt relaterbare.

Men så får man også låta «blijævlastygg.no», et virkelig høydepunkt som det er vanskelig å ikke skrike med til. Den understreker virkelig hvor engasjerende og henrivende Daufødt kan være, der den glir fra en riffete åpning og messende tekst, til et vrengt og overlappende lydbilde fullt av feedback og støy.

Riktignok viser også dette at Daufødt har gått for en smalere appell enn tidligere. Kanskje var en tidlig Spellemann et tegn på at de hadde truffet litt for bra litt for fort. Aromaterapi er i hvert fall ikke et album laget for massene, men for sjangervenner som liker å bli klødd på nye steder. Og svaret fra oss er «åh ja, akkurat der».