Det afrikanske kapittelet

– Navnet mitt, Cinga, betyr faktisk «å tenke» på xhosa, sier Cinga Samson.

– Jeg tenker veldig mye.

Den sørafrikanske kunstneren står i midten av det luftige atelieret sitt i Woodstock – et av Cape Towns eldste områder.

Maleriene som lener mot veggene i atelieret, er av bredskuldrede, svarte kropper, de fleste av dem ikledd olabukser.

– Jeg vokste opp med å tro at jo sterkere og mer aggressiv, voldelig og intimiderende man kan være, jo mer er du en ekte mann, sier Samson.

– Av en eller annen grunn er det så verdsatt og beundret. Men disse egenskapene leder jo med seg så mye vondt? Ingen toleranse, ingen tålmodighet. Det er giftig.

Han peker med en grasiøs hånd mot detaljer som silkesjal og skinnende smykker på de muskuløse kroppene.

Samson forteller at han har sin kjærlighet for blomster fra moren og bestemoren sin. Han har alltid blomster i atelieret sitt. Og de dukker opp i de fleste av maleriene hans.

– Jeg kom til et punkt der jeg innså at det finnes mange måter å være mann på. Så i kunsten min tar jeg utgangspunkt i min kropp og tillater uttrykk som er mildere. Jeg vil at figurenes tilstedeværelse skal være så sterk at de får respekt uten å spille på de idealiserte maskuline, aggressive egenskapene, sier han.

– Men figuren er fortsatt maskulin, uansett hvor mye den prøver å ikke være det. Den kan ikke rømme fra maskuliniteten.

Det er disse maleriene som er i ferd med å gi den selvlærte kunstneren internasjonal anerkjennelse. Og møtet med verden er tidvis underlig. Mens Samson stilte ut i Wales, var det noen som spurte ham: «Har dere universiteter i Sør-Afrika?»

Samson vokste opp i en township i Eastern Cape, noen år før slutten på apartheid. Hans generasjon – kjent som «born free»-generasjonen – fikk større mulighet til å ta høyere utdanning, til å kjempe seg opp og frem.

Samson dro til Cape Town for å gjøre nettopp det. Han skulle studere jus eller naturkonservering. Men så snublet han over et studio, fullt av voksne mennesker som levde av kunsten.

– Før det visste jeg ikke at det var mulig å bruke hele dager, all tiden sin, på kunst. Jeg visste ikke at det fantes en kunstindustri.

– Foreldrene mine sa til meg at hvis livet mitt ble ødelagt, så kunne jeg skylde på meg selv. Så jeg måtte få det til å fungere.

I ti år jobbet Samson opptil 18 timer om dagen for å lære seg selv å male.

– Følelsen var for sterk til å ignorere den. Livet ville ikke gitt mening om jeg hadde gjort noe annet. Jeg var helt desperat. Men jeg var også så heldig at jeg møtte folk og fikk den støtten jeg trengte. Jeg har fått bruke og sove i andre kunstneres studioer og hatt en rekke mentorer, sier han.

–De fleste har ikke disse mulighetene. Folk her står overfor så mange andre mer presserende utfordringer. Hva skal du med et vidunderlig stykke kunst når du ikke har tak over hodet?

I løpet av årene Samson gikk i lære hos seg selv, slukte han kunstbøker. Mange av dem står stablet i de brede vinduskarmene i atelieret.

– Når jeg blar i kunstbøkene, leter jeg etter mine helter, kunstnere jeg kan forstå og relatere til, både kulturelt og estetisk. Men alt jeg finner, er amerikansk eller europeisk. Afrikansk kunst utgjør bare et lite kapittel. Kanskje tre sider.

Det er visse ting i historien som har gjort at det har blitt sånn, mener Samson. Og det kan ingen gjøre noe med.

– Jeg er ikke sint på historien. Det er en vidunderlig tid å være afrikansk i dag, sier Samson.

– Dette lille vinduet som verden nå har gitt oss, må vi sørge for å utnytte, for å vise at vi har talent på dette kontinentet. Vi må gå aktivt inn for å få det afrikanske kapittelet til å vokse. Men vi må trå varsomt og ikke spille på lidelsen som verden allerede vet om. Nå vil vi fremheve et annet narrativ.

– For at vi, hele menneskeheten, skal komme oss videre, er vi nødt til å innse viktigheten av de manglende kapitlene i kunstbøkene.

– Tre kunstnere kan ikke representere et helt kontinent med over femti land. Det handler ikke om meg, men som en ung sørafrikaner er det en viktig motivasjon for meg. Hvis vi ikke har en stemme, så eksisterer vi ikke.

– Vår stemme vil tilføre kvalitet til verden. Hvis noen konsumerer afrikansk kunst, så gjør de ingen andre en tjeneste. Men de gjør seg selv en tjeneste. Når verden åpner sine øyne for afrikansk kunst, så gjør de ikke det afrikanske kontinentet en tjeneste. Verden gjør seg selv en tjeneste.