Stor underholdning, tamt antikrigsbudskap
Christopher Nolan gjør litteraturhistoriens mest betydningsfulle langdikt til en tre timer lang actionmontasje. Filmen engasjerer hele veien, men den dyptgående antikrigstematikken som Nolan forsøker å skildre, drukner i action og underholdning.
To parallelle historier fortelles i The Odyssey. Hovedpersonen er Odyssevs. Hans kone, Penelope, har i over 20 år ventet på sin ektemann, og er nå omringet av en haug friere som ønsker å ta henne til hustru. Odyssevs, på sin side, har gjennom syv år utslettet sin hukommelse ved å spise lotusblomster servert av gudinnen Kalypso på en øde øy.
Gradvis kommer krigen og den turbulente hjemreisen tilbake til Odyssevs: massakren av Troja, sirenenes lokkende sang, Poseidons vrede ute på havet. Og til slutt, familien som venter på ham hjemme i Ithaka.
En velorkestrert actionmontasje
Odyssevs’ hjemreise skildres med hyppig klipping frem og tilbake i tid og perspektiver, et imponerende kostyme- og set-design, og et lyddesign der selv det minste skritt høres i sammensuriumet av grisehyl, menneskerop, buestrenger og knivstikk. Resultatet er en storartet samling actionsekvenser.
Disse er på sitt beste når de, i tillegg til å engasjere, drar oss inn i karakterenes mentale tilstand. Scenen med Kyrke som mater Odyssevs’ mannskap med kjøtt som forvandler dem til griser, er et godt eksempel på dette. Langsomt ser vi hender og negler bli til labber, ansikt til snuter og lyden av frykt og forvirring til lyden av grisehyl. Her evner Nolan både å underholde, samtidig som han lar publikum ta del i mannskapets marerittaktige forvandling. Eller sekvensen der man ser fragmenter av en aldrende Odyssevs’ mareritt fra krigen. Klippingen mellom den vonde drømmen, hvor hans menn drukner, og en plaget Odyssevs på stranda i nåtid, skildrer traumet med engasjerende virkemidler. Vi føler Odyssevs’ smerte og forvirring på kroppen. Når spenningen får en slik emosjonell og psykologisk dybde, tar man større del i filmens tematikk om krigens grusomheter.
Tematikken drukner
Men, dessverre mislykkes Nolan med å kombinere action med sin overordnede antivoldtematikk i alt for store deler av filmen. Underholdningen tar for stor plass.
Ta for eksempel Troja-massakren. Ved å vise oss hvordan trojanerne blir slaktet etter Odyssevs’ geniale manøver (den trojanske hesten), og hvordan dette minnet hjemsøker Odyssevs, forsøker Nolan å få frem et antivoldbudskap. Problemet er at scenen i alt for stor grad bygges opp rundt suspens og spetakkel, uten at dette spetakkelet føles ubehagelig på seeren, snarere tvert imot, er det spennende å se på. Volden, døden og Odyssevs’ anger vises, men grusomhetene knyttet til disse elementene forblir værende på trygg avstand.
Dette er et problem som er gjennomgående i Nolans filmografi. Enten det er Dunkirk, Oppenheimer eller The Odyssey. Underholdningen, suspensen og det hollywoodesque tar så mye plass i disse filmene at krig og vold aldri blir det marerittaktige og forferdelige som Nolan impliserer på at det er gjennom sitt tematiske fokus.
Hvorfor så seriøs?
En annen grunn til at jeg sliter med å bli emosjonelt investert i karakterene, er hvor seriøse og alvorstunge de fremstår. Dette er heller ikke utypisk for Nolan, og store deler av fanskaren ser ofte forbi dette. Jeg husker fortsatt hvordan Oppenheimer i høytidelig alvor leste et utdrag fra diktet Bhagavadgita: «I am become death, the destroyer of worlds», idet hans elsker rir ham. Hvem har sex på denne måten uten å le?, tenker jeg. Så kan du si; «Det er en film», og joda, det er riktig, men Nolan prøver åpenbart å få filmene sine til å være mer enn bare eskapisme. Han vil også formidle psykologi og tematikk. Da er det problematisk at karakterene blir filmatiske helter, heller enn levende personer.
Dette gjennomgående alvoret er ekstra synd når Homers karakter Odyseevs er utgangspunktet. For den originale Odyssevs rommer både mer og mindre enn en stor og ærbødig helt. Han er også utro, frekk, og i besittelse av et stort ego. Matt Damons tolkning blir i overkant heltemodig og tungsindig. Dette gjør ham mindre menneskelig, som igjen leder til at man ikke empatiserer med ham til den grad vi må for at Nolans overordnede tematikk skal gjøre et inntrykk på seeren utover å bli underholdt.
Når alt kommer til alt anser jeg The Odyssey som et mesterlig stykke høytbudsjetts «actionporno». Den er verken ekte eller sjelelig inntrykksfull, men gir en fluktig nytelse der og da. Men tre timer med storartet og intens underholdning skal man ikke kimse av, selv ikke når utgangspunktet er Homer.