Ubehagelig selvransakende

Robin er en påfugl, og kan ikke fly. En dyp identitetskrise skapt av minnene fra en vanskelig barndom, et kjærlighetsliv han ikke klarer å stå i, rus og utenforskap, har drevet ham mot et stup. Om han faller utfor, vil det gå galt. Slik utforsker «Robin faller» en ung manns indre konflikt.

Forestillingen markedsføres tungt på at den er basert på tekstene til Kristoffer Cezinando Karlsen, best kjent som bare Cezinando. Likevel skal man være dypt inne i artistens tekstunivers før brorparten av disse koblingene blir åpenbare. Tidvis fremføres faktiske tekster, som «Bilder på veggen jeg aldri ser på», som brukes som åpningsmonolog. Stort sett er det heller tematikk fra låtene som overføres inn i stykket. Som at karakterene er fugler, et språklig bilde man finner igjen gjennom mange år av Cezinandos lyrikk.

Hovedkarakteren Robin vakler gjennom en verden av relasjoner han er helt avhengig av, men samtidig ikke klarer å holde fast i. Fortellingen vakler harmonisk gjennom tid og rom, og fremfor å gi tilskuerne den trygge følelsen av å vite mer enn den slitende hovedpersonen, har de i salen kontroll og svar på aller minst.

Selv om Robins konkrete problemer ikke vil være gjenkjennelige for alle, bygger de på en sterk relaterbarhet i dragningene han føler mellom stabiliteten og tryggheten han ønsker, og de ødeleggende valgene han tar. Med tematikk som frir så hardt til et ungt publikum, beveger forestillingen seg også på en tynn line mellom skoleteater og et dypt teatralsk verk.

Når en av stykkets fire skuespillere, veteran Hege Aga Edelsteen, plutselig dukker opp i grilldress og synger en fordrukken engelsk versjon av «Håper du har plass», skyver det billige og litt malplasserte kommediske grepet stykket over denne linjen. Men ellers holder det seg på rett side.

Fabian Christensen gjør en overbevisende jobb i rollen som Robin, og lar publikum elske og hate karakteren på riktige tidspunkter. Vivild Falk Berg, Line Heie Hallem og Hege Aga Edelsteen som sammen innehar et dusin biroller, får beholde mye personlighet i de ulike rollene de tar på seg. Dette binder ulike karakterer sammen, slik mennesker man møter i kaotiske faser i livet gjerne får smelte sammen i bevisstheten.

Sidesprang inn i komedie med noen mer tullete sener og kleine vitser, bryter opp inderligheten i historien på en litt uheldig måte. Men det er ikke det som blir stående igjen i minnet etter forestillingen. «Robin faller» treffer en nerve i det å være ung i et samfunn med frie valgmuligheter, hvor valg man selv føler at man tar av natur, kan spore en av veien til det man virkelig ønsker seg. Et ungt publikum får ta en, kanskje litt ubehagelig, voksen observasjonsrolle gjennom stykket. Og selv om det å måtte gå i seg selv sjeldent er hyggelig, er provokasjonen av slik refleksjon et sikkert tegn på en forestilling med mening.