Tilbake til tegnebordet

Ti år etter at staten ga Fosen Vind grønt lys til å plante møller i villreinens vinterbeite, slo Høyesterett fast at de hadde brutt artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, også kjent som «retten til kulturutfoldelse». Fem hundre dager etter høyesterettsdommen, da Fosen-demonstrasjonene for alvor tok til, var det selve rettighetsbruddet som sto i fokus. Strategien synes å ha vært å vekke dem av oss som evner å tenke konsekvent – som anser menneskerettigheter som absolutte prinsipper, der brudd verken kan forsvares eller forklares. Jeg er ikke en av dem. 

Mitt engasjement for saken fikk ikke luft under vingene før jeg leste en artikkel om at intensjonen bak møllene ikke var å sikre fornybar kraft til trønderne, slik jeg først hadde trodd, men å elektrifisere oljerigger utenfor kysten. At reinen skulle forvises fra viddene for noe så provoserende idiotisk som plattformelektrifisering gjorde meg langt sintere enn det en nedstøvet paragraf fra etterkrigstiden noen gang vil være i stand til – som fikk meg til å tenke: Hvorfor ikke bare si det som det er? Kalle en spade for en spade?

Grådighet. Idioti. Rovdrift. Språket vårt renner over av ord og uttrykk som, hver på sin måte, hadde vært mer sannferdige beretninger om statens villreinvold enn det vi får hentet frem fra kronglete FN-formuleringer. Bedre i appeller hadde de også vært. Hvorfor vi da insisterer på å grave frem jussen ved det minste tegn på uredelig oppførsel – enten det gjelder kulturutfoldelse, forurensning eller folkemord – er meg derfor fremmed. 

UNCLOS, ILO, ICCPR. Parisavtalen, Roma-vedtektene, Genèvekonvensjonene. Norges grunnlov. Hurdalsplattformen? Reglene for samfunnet er uendelige i omfang, og løftebruddene likeså. For ustuderte røvere som ennå ikke har sett innsiden av Domus Juridica, undertegnede inkludert, skulle man tro at juridisk finlesning var overlatt til de sakkyndige blant oss. Men nei, den gang ei: nordmenn har utviklet en folkerettfetisj. Begrepet som var forbeholdt statsoverhoder, er nå blitt allemannseie. Spørsmålet er om bruken er hensiktsmessig. 

For problemet med å peke på regelboka hver gang noe grusomt skjer, er at det gir inntrykk av at det gale med handlingen var selve løftebruddet. Når regelverket settes først, tilslørers ondskapen bak. Men det onde i Israels fremferd er ikke at de bryter folkeretten, det er at de dreper barn. Og problemet med Wisting-feltet er ikke at det bryter Parisavtalen, men at det kveler livet selv. Det handler ikke om artikkel 27, men at staten plyndrer samenes livsgrunnlag for å grønnvaske vår felles undergang. 

Noen vil kanskje si at dette er to sider av samme sak – at regelverket springer ut av århundre med deliberasjon, at folkeviljen her ble funnet, og loven er dens uttrykk. Likeens kan det hevdes at den globale rettsordenen, i fravær av effektiv håndhevelse, henter sin kraft fra normer: jo sterkere vi tror på dem, jo hardere vi reagerer på lovbrudd, desto større blir den kollektive beskyttelsen. Problemet med en slik tankegang er at vi lar moralsk dom bli til juridisk refleks: den avskaffer begrunnelsen. 

Snarveien med å henvise til rettigheter gjør at vi går glipp av den egentlige diskusjonen om rett og galt. Og kanskje er det nettopp denne samtalen som kan gjenforene oss med dem som har vendt ryggen til den regelbaserte verdenssorderen. Selv president Trump – folkerettens verste mareritt – synes å være mottakelig for medmenneskelige appeller. Ifølge rapporter skal han i sommer ha blitt så opprørt av bilder av sultende palestinske barn at han måtte avlyse et møte eller to (før oppmerksomheten uunngåelig gled videre…).

Femten dager inn i det nye året står verden igjen som en ribbet høne. Men i stedet for å tviholde på fjærene, bør vi gå tilbake til tegnebrettet: ta oss tid til å forklare hva som er viktig, snakke om hvilken verden vi vil leve i. Folkeviljen blomstrer ikke i bur.