Toget går, og jeg vil på!

Hva har Follobanen, Flytoget og kvinnedagen i Oslo til felles?

Publisert Sist oppdatert

Det har vært mye togtrøbbel den siste tiden. Det kan se ut som Follobanen endelig er oppe og nikker etter å ha stått i flere måneder. Men på den andre siden skal Flytoget plutselig legges ned. (Når jeg tenker meg om er det kanskje en god ting, kanskje det gjør det litt vanskeligere å fly?)

Nå er kvinnedagen her – et annet togproblem står for tur. Til forskjell fra tidligere går det nå flere tog. Hvilket skal man velge?

For andre år på rad arrangeres et alternativt tog som en reaksjon på at flere opplever parolene i det ordinære toget som fiendtlig innstilt overfor flere grupper, blant annet transpersoner og sexarbeidere.

Det er en fallitterklæring til 8. mars-komiteen at det må settes opp en ekstra avgang for at alle skal føle seg velkomne. Jeg vil gjerne gå i det offisielle toget, men jeg vil også støtte en 8. mars-markering i dagens rette ånd: en markering som ønsker alle feminister velkommen.

Tilbake til togmetaforen. Etter at man har identifisert toget man ønsker å ta, må man bestemme seg for hvilken del av toget man vil stige på. Jeg snakker selvsagt om de ulike parolene.

Noen ganger liker jeg å sitte i stillevogna. På mange måter er den som parolen for mer penger til forskning på kvinnehelse. Hele tiden går mange kvinner med store smerter fordi de ikke får riktig diagnose eller behandling.

Vi må kreve at kvinners helseproblemer blir lyttet til. Stillhet skal være et gode for en sliten togreisende, ikke et symptomatisk problem ved helsevesenets behandling av kvinnesykdommer.

Eller kanskje jeg skal sette meg i vogna der man må kjøpe billett på forhånd? Billett er som samtykke, du trenger det for å kunne være med på turen på lovlig vis. I forrige uke ble det lagt fram en rapport som sier at 1 av 5 norske kvinner har blitt voldtatt.

Jeg kjenner flere av dem, og det gjør garantert du også. Det er vårt felles ansvar å arbeide for en kultur der alle kjøper billett. Derfor trenger vi en samtykkelov.

Dessverre har vi få høyhastighetstog i Norge, så jeg kan ikke velge det. Det virker som om vi som nasjon ikke har noe problem med å bruke lang tid på ting. Det samme gjelder arbeid. I over hundre år har normen vært 8 timer arbeidsdag.

Siden den gang har andelen kvinner med lønnet arbeid økt betraktelig, og nå tar kvinner ofte både det første og andre skiftet. Ja til både høyhastighetstog og 6-timersdagen!

I en optimal verden er togtilbudet samordnet, kjapt og tilgjengelig for alle. Da kunne jeg bare dukket opp på perrongen og tatt toget sammen med alle andre som vil til samme sted. Til neste år håper jeg at alle er velkomne, fordi togtilbudet blir best når vi reiser sammen.

Men dukk i alle fall opp til et av togene. Hvis ikke kommer alle til å mistenke at du foretrekker å fly.

God kampdag!

Powered by Labrador CMS