Parodi på seg selv

De fleste som har hørt om Tuvaband – bestående av kun Tuva Hellum Marschhäuser – er kanskje først og fremst fortrolige med singelen «Unknown» fra 2016, med hele 26 millioner avspillinger på Spotify.

Men dama fra Skjetten har mer å by på – og nå har hun sluppet sitt fjerde album.

Til å begynne med fremstår New Orders svært lovende. Med spor som «Rejuvenate», «Something good» og «Full Bloom», viser Tuvaband fram sine beundringsverdige evner hva gjelder indiepop.

Låtene er individuelle, men stilsikre, og fengende uten å være generiske. Det er tydelig at dette er Marschhäusers album – ingen andres. Og hun må kunne kalles en slags musikk-auteur: Hun har skrevet og produsert alle sangene på skiva, i tillegg til at hun spiller de fleste instrumentene selv.

Alt sammen er selvfølgelig imponerende, men det er produksjonen som er mest iørefallende.

Den har nemlig gitt den typiske instrumenteringen – gitar, bass, trommer, keys – et usedvanlig lydbilde: Det er svevende og eterisk, men samtidig maskinelt på en god, Brian Eno-aktig måte.

Lydbildet fullendes av Marschhäusers vakre og skjøre stemme, som skjønt den kan minne om Auroras, har en unikhet skiva tjener godt på. Marschhäuers autonomi over albumets tilblivelse har med andre ord gitt dets første halvdel en egen, levende personlighet.

Der Tuvabands forrige plate, Growing Pains and Pleasures, handlet om smerte, frykt og isolasjon – synes flere av tekstene i New Orders å uttrykke en forherligelse av livet, av ungdommen – av alt det nye.

Kanskje vil lytteren føle at albumet er en slags pant på våren?

Men midt i skivas gang faller denne følelsen brått til jorden. For fra og med det åttende lydsporet – «Miss Haze» – går plata fra å gi oss spennende og autentisk musikk til liksom å slå om i sin egen parodi.

Det ser ut til at Marschhäuser har gått tom for idéer, at hun har begynt å herme etter seg selv. Alt føles med ett repeterende, masete og maniert, som om elven av inspirasjon plutselig har tørket ut.

Følgelig ender skiva med å begå popmusikkens største synd: synden å være kjedelig.

Og hvor dørgende kjedelig det blir! Når musikken i et album faller sammen, følger som regel teksten – alltid musikkens tjener – rett etter. New Orders er intet unntak.

Ta for eksempel platas siste låt, «Breathe out». Her skaper Tuvaband rim med flere av de første ti tallene på engelsk. Blant annet får vi høre at «five» rimer på «thrive», «seven» på «heaven» og «eight» på «wait», samtidig som linjen «breathe in, breathe out» kores i bakgrunnen.

Jeg, for min egen del, kommer ikke over hvor forferdelig pretensiøst alt dette høres ut når musikken er tåpelig. Dermed tar jeg meg friheten til å spå én ting: Om en tjue-tretti års tid, når man i en nostalgisk stund henter frem den støvete LP-versjonen av New Orders, vil den først skrape og hakke til det uutholdelige, før man snur den rundt og stiften på overraskende vis begynner å flyte lett og naturlig over de sorte sporene. Kanskje da, først da, vil man foretrekke B-siden fremfor A-siden.