Uanstrengt og variert
Etter to Spellemann-nominasjoner og et stempel som rockeyndling av NRK er forventningene til Ea Othilde store. Med ett unntak lever hennes nye EP opp til hypen.
You'll Leave The City gir både assosiasjoner til gamle rockeikoner og mer moderne indieartister. Ifølge artisten selv inspireres hun særlig av Radiohead og PJ Harvey. Svært ulike kunstnerskap, men begge kjent for en grunnleggende melankolsk og en sår nerve som Ea Othilde viderefører. Herfra spenner EP-en bredt og leker seg med elementer fra forskjellige tidsepoker.
Det feminine og myke uttrykket i låta «Room #21» fører for eksempel umiddelbart tankene til den unge amerikanske indie-prinsessa Clairo.
Min indre musikknerd vekkes av et originalt uttrykk og tidvis uventede melodier i de fem låtene. Når én låt tones ut, venter jeg spent på hvordan den neste høres ut. Variasjonen mellom hver låt løfter EP-en og gjør det til en utvilsomt interessant lytteropplevelse.
Broren min kommenterte nylig at en EP bare er et uferdig album, men Ea Othilde sin seneste EP virker ganske så fullendt. Fra «Room #21» sitt behagelige lydbilde til låta «Florence», der det er mer trøkk og tempo, virker det som at hver eneste bit av EP-en er intensjonell og godt gjennomarbeidet. Resultatet blir, som med mye bra musikk, en samling låter som virker merkelig uanstrengte. Balansen mellom et rått og ungt uttrykk, som likevel ikke oppleves for kaotisk eller tilfeldig, er imponerende.
Sterkt om… det ekke så farlig
Selve tekstene virker for meg noe abstrakt, som når Ea Othilde i låta «City of Love» synger I shed my skin in bed / and dive into the city of love. Kanskje virker tekstene også mer abstrakte fordi instrumentene får fylle mye, og vokalen flyter sammen med dem. Men samspillet mellom vokal og instrumenter fungerer godt. Dette skaper et deilig sammensmeltet landskap som det er behagelig å lene seg tilbake i.
Jeg mistenker at tematikken er knyttet til kjærlighet, men jeg er faktisk ikke sikker. Ikke er det så farlig heller, jeg digger musikken selv om jeg ikke er så sikker på hva budskapet er. I noen partier kan man likevel skimte noe dypt personlig fra tekstuniverset, eksempelvis i linjen I wish I didn’t grow up in this anger / then I wouldn’t be impatient with my lover i låta «#Room 21».
Min eneste, men nådeløse, kritikk av EP-en er låta «I Forgot You». Her noterte jeg at den var kjedelig første gang mens jeg lyttet. Det er riktignok en viss oppbygging i låta, men for meg er det noe monotont over den. Om jeg skulle foreslått et bruk av denne låta hadde det vært til en ungdomsserie som sikter seg inn på en slags Y2K-estetikk. Der hadde den fungert midt i blinken.
Soundtrack til Løkka-baddies
Ea Othilde er fra Oslo, og jeg ser for meg at EP-en vil bli en hit blant løkka-baddies. Den utgjør en fin fortsettelse av musikkutgivelsene som har gitt artisten stemplet up-and-coming, og viser at Ea Othilde har stort potensial. Samtidig som hun siden første utgivelse i 2022 har fremvist et gjenkjennbart uttrykk, viser singlene utgitt i fjor og denne EP-en en mer rockete utvikling. PJ Harvey ville vært stolt.
At denne anmeldelsen kommer samtidig som høstsemesteret begynner passer bra. Med et sårt, rocka og uanstrengt uttrykk er EP-en perfekt egnet i headsettet når man tar turen til fadderuka eller første forelesning.