Terrorprotesten: Det er ulovlig å «fornærme» presidenten i Tyrkia og protester blir slått hardt ned på. En liten gruppe på seks personer tar likevel til orde hver mandag på fredsplassen i Bakirkoy i Istanbul.
Terrorprotesten: Det er ulovlig å «fornærme» presidenten i Tyrkia og protester blir slått hardt ned på. En liten gruppe på seks personer tar likevel til orde hver mandag på fredsplassen i Bakirkoy i Istanbul.

Akademia-«terroristene» Erdogan frykter

Mens studenter fengsles og professorer sparkes, raser den akademiske friheten nedover i Tyrkia. Universitas møtte noen av dem som likevel tar bladet fra munnen og som myndighetene frykter aller mest.

Publisert Sist oppdatert

Politi i skuddsikker vest. Overvåkningskameraer. Svarte buffer som dekker munn og nese. En betjent som tar selfie med kollegaen sin og det massive skytevåpenet hans.

De vokter bygningene bak en inngjerding på til sammen fire meter i høyden: der er først to meter med murstein, deretter en og en halv meter metall-gjerde, og til slutt femti centimeter piggtråd.

Men dette er ikke beskrivelsen av et fengsel, et regjeringsbygg eller et hemmelighetsstemplet statsbygg.

Det er beskrivelsen av inngangen til Bogazici universitet, et universitet nord i Istanbul i Tyrkia.

Uvedkommende, som for eksempel terrorister, skal ikke ha sjans til å komme inn.

Terrorister, som disse to studentene som nå passerer universitetet. Han med langt, rufsete skjegg, et våkent blikk bak runde briller og en veske av lær som henger løst på tvers av skulderen. Han som snart er ferdig med en bachelor i fysikk. Eller kompisen hans, historiestudenten med stor, grønn boblejakke med pels rundt hettekanten og mørkt, blankt hår i en løs hestehale, som forsiktig ruller en sigarett mens de spaserer.

For kort tid siden var det nemlig nødvendig for sikkerhetsvaktene å komme kjapt til unnsetning, legge dem ned i bakken, og ringe politiet, da disse to studentene protesterte på universitetet.

De heter Berke og Perit, er to helt vanlige studenter og risikerer seks til 32 år i fengsel om de blir dømt.

Les også: Studentopprør i Danmark: Frykter utdanninger kan forsvinne

Terroristene Berke og Perit

– Jeg klarte ikke å stoppe å le da jeg leste tiltalen mot meg. Jeg lo helt til neste morgen, sier Caner Perit Özen.

Han kaller seg bare Perit, og nå ler han igjen.

– Hva stod det i tiltalen?

– At jeg hadde prøvd å kidnappe rektoren! Og stjele bilen hans! Bilen er åpenbart en statlig eiendom, så da var det vel ekstra ulovlig, sier han.

Kompisen hans Ersin Berke Gök, kall han bare Berke, humrer lett ved siden av. Han er den andre tiltalte. Humoren gjør det vanskelig å avsløre at de bare for noen uker siden ble løslatt etter tre måneder i fengsel i påvente av endelig dom. Rettssaken foregår fortsatt.

– Det er faktisk alt for morsomt, sier Berke seg enig.

Perit har akkurat stumpet en sigarett, idet han raskt fisker opp sigarett-pakka ut av jakkelomma igjen. Han ruller en ny sigarett med kjappe, lett skjelvende hender, kanskje skjelvende av kulden, kanskje av noe annet, og tar et dypt drag av den ferske sigaretten.

– Og hva var det dere egentlig gjorde?

– Vel, sukker han.

En pause og et nytt drag.

– Ingenting å sende en person i fengsel for.

Terrorstudentene: Studentene Caner Perit Özen og Ersin Berke Gök ble fengslet for å protestere på universitetet sitt. FOTO: Sara Aarøen Lien
Terrorstudentene: Studentene Caner Perit Özen og Ersin Berke Gök ble fengslet for å protestere på universitetet sitt. FOTO: Sara Aarøen Lien

Motstandsbevegelsen

Perit og Berke står på toppen av et utsiktspunkt og ser utover over elva som skiller Europa og Asia, på broen som knytter de to verdensdelene sammen og på en måke som glinser i sola over dem. To Istanbul-katter maler i vinterstrålene oppå det som ser ut som et provisorisk kattehus noen har laget av papp og plast.

På deres venstre side er høye murer, bak murene store trær, og bak trærne universitetsbygg som ruver mot himmelen. Herifra ser bygningene majestiske ut, nesten som Galtvort i Harry Potter-verdenen, men det er ikke godt å si. De uvedkommende som ikke får komme inn på det prestisjefylte Boğaziçi-universitetet inkluderer ikke minst: journalister. Selv ikke det å vifte med internasjonalt pressekort i den ene hånda og tyrkisk pressekort i den andre, ser ut til å overbevise sikkerhetsvaktene om å få komme inn. Og det gjelder ikke bare dette universitetet. Universitas har kun lyktes i å komme inn på ett universitet i Tyrkia på sin to ukers lange reportasjereise i landet.

Men det er altså bak disse murene Berke og Perit, sammen med flere studenter, hadde ropt «Skulder ved skulder mot fascisme!» og «ut med rektoren!» i en fredelig protest ved rektorbygningen på universitetet i oktober i fjor. De er begge del av «Bogazici Resistance Movement», en studentmobilsering som krever akademisk frihet etter at Tyrkias President Recep Tayyip Erdogan i januar 2021 utnevnte en av sine egne partifeller som universitetets rektor.

Universitetet hadde lenge vært kjent for sine liberale verdier og autonomi, og har siden 1992 selv valgt rektorer blant sine egne akademikere. Utnevnelsen skapte enorme protester, brutale sammenstøt av politi mot studenter og ansatte, og minst 557 varetektfengslinger bare den første måneden med protester.

Så denne dagen i oktober hadde Berke gått mot rektorens bil idet to sikkerhetsvakter grep tak i han så han falt over bilen, presset hodet hans ned i bakken og holdt han fast.

– Og så skulle selvfølgelig Perit redde meg! sier Berke, smiler og rister lett på hodet.

Perit hadde prøvd å stoppe vaktene fra volden, men ble til gjengjeld slått hardt tilbake på, sier han.

Rektoren mente at en av studentene hadde klatret opp på bilen hans. Av dette ble Berke og Perit siktet for blant annet «bevæpnet deltagelse i ulovlige møter og demonstrasjoner», «frihetsberøvelse», «hindre offentlig plikt» og «kapring av kjøretøy». Selv avviser de alle anklagene, og motstanden mot arrestasjonene fikk bred nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. De har raskt blitt symbolet på student-motstanden i Tyrkia.

Og president Erdogan? Han kaller dem «terrorister som har infiltrert universitetet».

De er ikke de eneste.

– Offisielt er vi terrorister.

Bayram Erzurumluoglu, akademiker

Terroristgjengen

– Jeg er en akademiker og jeg har ikke drept noen. Hun er en filosofilærer og hun har heller ikke drept noen, sier Bayram Erzurumluoglu og peker på kvinnen ved siden av seg.

Han fortsetter å peke rundt seg. Heller ikke han, rektoren, han, helsearbeideren, han, domsstolsekretæren, eller han, jernbanearbeideren.

– Men offisielt er vi terrorister.

De er seks av 130.000 offentlige ansatte som mistet jobben etter forsøket på statskupp i landet i 2016. 8500 var akademikere, ifølge det internasjonale nettverket Scholars at risk.

Kritikere, som Amnesty International og FN, mener det i etterkant har foregått en heksejakt på personer myndighetene mener er tilknyttet kuppforsøket, kritikere av regimet og meningsmotstandere. Mange ble arrestert eller måtte flytte ut av landet, i tillegg fikk Erdogan fullmakt til å utnevne rektorer ved universiteter. Kuppforsøket var altså et viktig vendepunkt for universitetenes frihet i Tyrkia.

– Vi er arbeidere. Vi har rett. Vi kommer til å vinne, roper Nursel Yanriverdi, filosofilæreren, utover fredsplassen i Bakirkoy i Istanbul.

Hun roper med en kraftig stemme, som om den kommer helt fra tærne, opp gjennom kroppen, og ut av munnen. De kaller henne for «gjenglederen» og gjentar slagordet etter henne.

Den tidligere helsearbiederen slår en knytteneve i lufta og jernbanearbeideren holder opp en skilt med «Bakirkoy protestgruppe». Erzurumluoglu, sosiologen, leser opp en lang liste med brudd på menneskerettigheter i Tyrkia.

Tyrkiske flagg henger i alle kanter på plassen, og forbi dem hutrer folk forbi i store vinterklær. Det er en av de kaldeste dagene i Istanbul i år, og det er så snøfullt at eksamener utsettes, butikker stenges og veier blokkeres. Til og med NRK skriver om denne snøfulle dagen i Istanbul. Her på fredsplassen tar noen forbigående seg likevel tid til å stoppe opp for å høre på den lille protestgruppen på fredsplassen i Istanbul. Noen av dem klapper iblant.

Foran dem står en mann og filmer med et videokamera.

– Så du han mannen som filma oss? Han var sivilpoliti, og det er flere av dem, sier Erzurumluoglu etter protesten og peker på en gjeng middelaldrende menn som speider utover plassen.

– Det er ikke akkurat så mye fred å få på denne fredsplassen.

Hver eneste mandag gjentar protestgruppen ritualet sitt, og like mange ganger har de fått besøk av politiet, sier han. Tidligere har protestet-gruppen vært opp mot 100 personer, men etter arrestasjoner eller frykt for å bli arrestert har én etter én falt fra. I dag er de fem stykker. Noen mandager er de fire, andre kanskje seks.

– Men vi vet at millioner står bak oss, sier Erzurumluoglu.

Terrorprofessoren: Bayram Erzurumluoglu venter fortsatt på dommen sin. Frem til da kan han ikke reise, få helsehjelp eller jobbe i det offentlige. FOTO: Sara Aarøen Lien
Terrorprofessoren: Bayram Erzurumluoglu venter fortsatt på dommen sin. Frem til da kan han ikke reise, få helsehjelp eller jobbe i det offentlige. FOTO: Sara Aarøen Lien

– Dømt til døden

– Vi kan ikke jobbe i det offentlige, vi kan ikke reise utenlands, og vi får ikke engang sosialhjelp. Heller ingen i det private tørr å ansatte oss, for da kan de anklages for å hjelpe terrorister. Egentlig er vi alle dødsdømt, sier Erzurumluoglu etter protesten.

Gjengen har te-pause på en kafé i nærheten. I underetasjen spilles tyrkisk protestmusikk.

– Og du spør meg hvordan jeg klarer meg? Jeg er heldig og har barn som tar vare på meg, men hvis ikke hadde jeg vært hjemløs. Og med denne helsetilstanden... sier han og peker på krykkene han har ved siden av stolen sin.

For fem år siden fikk Erzurumluoglu diagnosen MS. Han spøker om at han fikk diagnosen av overarbeid når han jobbet som professor i sosiologi ved Universitetet i Adiyaman

– Du vet hvordan akademikere er, de jobber, og jobber og jobber. Men så ble jeg jo sagt opp, så da ble det endelig en slutt på overarbeidet! sier han og ler.

Han blir raskt alvorlig igjen og fortsetter på sporet han startet på:

– Med denne helsetilstanden, hadde jeg sannsynligvis dødd.

Gjenglederen Nursel Yanriverdi nikker. I 2016 ble også hun sagt opp. Hun har enda ikke fått begrunnelse for oppsigelsen, men tror det var fordi hun ledet en fraksjon av KESK, en av de fire store fagforeningssentrene i Tyrkia. Nå bor hun hos moren sin, og lever av å selge håndverk på markeder, gatehjørner og til venner. Og ellers protesterer hun. Det er hun som startet «Bakirkoy protest-gruppe», det er hun som har blitt satt i varetekt hundrevis av ganger, og det er hun som fem ganger har fått forbud om å sette den minste tå på fredsplassen.

– Jeg brøt alle av forbudene, sier hun og ler.

Hun har et mørkt, fast blikk, en hes stemme og røyker fra tynne, elegante sigaretter.

– Og hver gang ble jeg åpenbart arrestert atter en gang, sier hun.

Erzurumluoglu ler.

– Vil du høre noe annet komisk? Det er historien om hvordan jeg mistet jobben min.

– Heller ikke jeg fikk noen grunn, men man kan gjette seg til det med spørsmålene de stilte meg under avhør. Først spurte de meg om et Erasmus-prosjekt. Kan du tro, det var en komedie! I prosjektet besøkte jeg kolleger fra land som Spania og Hellas, og nå spurte de meg om disse besøkene som om Erasmus var en terroristorganisasjon, sier han og ler.

– Hva annet var det var? Jo! Jeg ble spurt om noen lekser jeg hadde gitt til studentene mine om meningsmålinger og så var det bankkortet mitt, sier han og gliser.

Han trekker frem et bankkort opp av lomma si. Den viser et bilde av professoren uten grått hår og uten briller. Den viser universitetes logo, og den viser navnet hans. Bank-kortet ble brukt som et id-kort på universitetet. Det var universitetet selv som hadde opprettet bank-kontoen hans.

– Og se nå, se nå! Nå skal jeg vise deg hvor kriminell jeg er! roper Erzurumluoglu entusiastisk.

Forsiktig snur han bankkoret og peker på en logo. Mens han etterligner en dyp, skummel terrorist-stemme, sier han: Bank Aysa. Terroristbanken.

Den tidligere domstolsekretæren, som forøvrig har venner på Blitz-huset i Oslo, peker på sterke fargene på kortet.

– Å nei, og nei, og nei, der er regnbuefargen også, fargene til enda en terroristorganisasjon! sier han.

Erasmus, lekser og bankkort gjør at Bayram risikerer to og et halvt år i fengsel. Barna hans har flere ganger bedt han om å slutte å protestere fordi de er redde for han. Den ene datteren fikk selv sparken på grunn av faren sin.

– Mange er for å havne i fengsel for å si meningen sin. Men du protesterer likevel, er du redd?

– Så klart jeg er, så klart jeg er. Men om fem, ti år vil har jeg lyst til å se barnebarna mine i øyne og si: «Når det ble gjort urett mot meg, så stod jeg i mot og jeg brydde meg ikke om jeg havnet i fengsel eller ble sett på som gal».

Han sukker lett.

– Det er derfor jeg gjør dette, og det er derfor jeg er her. Okay?

Han reiser seg forsiktig opp, griper tak i den ene krykken, og så den andre, går ut av kafeen bak protestlederen og sammen med resten av terroristgjengen, og mot t-banen. Snøen blåser kraftig mot dem, men sakte, men sikkert, beveger de seg fremover, gjennom stormen.

Terrorkortet: Flere med bankkontoer i Bank Asya blir etterforsket som terrorister i Tyrkia. Ifølge tyrkiske myndigheter har banken tilknytning til Gülen-bevegelsen som blir anklaget for å ha stått bak kuppforsøket. FOTO: Sara Aarøen Lien
Terrorkortet: Flere med bankkontoer i Bank Asya blir etterforsket som terrorister i Tyrkia. Ifølge tyrkiske myndigheter har banken tilknytning til Gülen-bevegelsen som blir anklaget for å ha stått bak kuppforsøket. FOTO: Sara Aarøen Lien

Les også: På den andre siden av muren

93 dager

I Metris-fengselet var det mordere, voldtekstsoveregripere, dop-langere og biltyver. Også var de to studentene, Berke og Perit. I 93 dager satt de innesperret, først i isolasjonsceller, uten kontakt med omverdenen, kun etterlatt til seg selv og sitt eget hode.

Da så et døgn slikt ut: 23 timer i de små cellene. En time luftepause. Gang det med 51 og du får antall timer Berke og Perit satt i isolasjon.

– Det er veldig mye tid til å tenke, sier han.

Berke derimot trekker lett på skulderne. Smiler bak de runde brillene sine.

– Jeg er en introvert person, så det å være alene var ikke så ille. Spør meg om jeg vil være for meg selv, og jeg sier okay med en gang! sier han og ler. Ikke en gang isolasjonsprat ser ut til å rokke ved det brede smilet hans.

Flere medlemmer i Det europeiske parlamentet tok til orde for inhumane isolasjonsforhold og en krenkelse av retten på utdanning. Både internasjonale og nasjonale menneskrettighetsorganisasjoner tok til orde for det samme.

Og så kom dagen: 7. januar og den første rettshøringen.

De ble løsslatt i påvente av den endelige dommen. Men løslatt er ikke det samme som å være fri.

En gang i uken må de møte opp på politistasjonen for å registrere seg. De har ikke lov til å reise ut av landet.

Les også: Studenter om klimaendringer i Zimbabwe:–⁠ Nederst på prio­ri­te­rings­listen

Boksesekken

Hjemme hos Perit er en sky av røyk i lufta, en beige hund som trasker gjennom leiligheten med krage rundt halsen og jeigermeister i bokhylla. To marsvin kravler rundt på det ene rommet. Selvfølgelig med gjerde rundt, så Pascal, hunden, ikke forstyrrer dem. Noen ganger klarer han likevel bryte seg inn til dem.

– Han er helt gæren etter bæsjen deres. Han liker å spise den, sier Ebru Batur og ler.

Hun er litteraturstudent og bor i kollektivet med Perit sammen med Enes Gozukucuk. Enes er akkurat er ferdig med studiene og jobber innenfor markedsføring og kaller seg «profesjonell protesterer»

Berke sitter henslengt i svart skinnstol, og Perit i hjørnet av en sofa som har en boksesekk som sofabein.

– Før Perit satt inne, pleide den å henge i den kroken i taket der, sier Ebru.

– Men så knakk sofaen etter at kanskje 15 personer satt i den samtidig, og da måtte vi en løsning på sofaproblemet. Og Perit var jo ikke her, så det var ingen som brukte den.

– Etter den lange tiden i fengsel var det fantastisk å se venner og familie igjen, og først prøvde jeg å henge med i forelesningene... Men hjernen min klarte ikke å være helt til stede.

Caner Perit Özen, historiestudent og aktivist ved Bogazici-universitetet i Istanbul

Det tomme kollektivrommet var en stadig påminner om en venn som befant seg alene i et helt annet rom, avskilt fra omverdenen.

– Da jeg så det tomme rommet første gang brast jeg ut i gråt. Men jeg trodde helt ærlig han kom til å sitte lenger inne, for jeg turte ikke å innstille meg på noe annet, for å så å bli skuffet, sier Ebru.

– Men rommet var bra for en ting: for det var masse plass til å henge opp oppvask, sier hun og ler.

Perit stirrer fraværende ut i lufta.

– Hvordan var det egentlig å komme ut av fengsel igjen?

– Vel, det var annerledes enn forventet. Ja, etter den lange tiden i fengsel var det fantastisk å se venner og familie igjen, og først prøvde jeg å henge med i forelesningene... Men hjernen min klarte ikke å være helt til stede. Så nå prøver jeg bare å kurere meg selv fra skadene jeg pådro meg i fengsel, sier Perit

Noen ganger føles det som om han fortsatt er i fengsel, andre gangen blir han paranoid. Perit måtte sette historiestudiene sine på pause.

– Hadde du noen gang trodd du kom til å sitte inne så lenge?

– Ja, det er ikke vanskelig å se for seg noe sånt når du vokser opp i Tyrkia. Da jeg var liten spurte jeg kontinuerlig faren min: «Hvem er det som har havnet i fengsel denne gangen?»

Berke ser på klokka. Han har eksamen i morgen og må gå komme seg til biblioteket for å lese. Perit blir med ut for en spasertur.

Men turen opp til universitetet går ikke uten stopp: En gammel dame roper på dem fra kjøkkenvinduet, en venninne kommer og gir dem en klem og en gjeng studenter som har vært på noen nye protester stopper opp for å slå av en prat.

De passerer en rekke taggete murvegger med sterk, rød maling og ordene «Fri Berke og Perit».

Noen har forsøkt å dekke over navnene med hvit maling, andre har forsøkt å dekke dem med kruseduller.

Men rødfargen skinner gjennom. Og den har ikke tenkt å rikke seg.

Akademisk frihet i Tyrkia

  • Tyrkia er ett av landene med lavest akademisk frihet i verden. På Indeksen for akademisk frihet ligger landet nederst sammen med blant annet Nord-Korea, Libya, Iran og Kina.
  • Et forsøkt statskupp i 2016 ble et viktig vendepunkt for den akademiske friheten i landet. Da fikk tusenvis akademikere sparken, ble arrestert eller måtte flytte ut av landet. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan fikk også fullmakt til å utnevne universitetenes rektorer.
  • I januar 2021 brøt det ut store studentprostester på Bogazici Universitet i Tyrkia etter at president Erdogan satte inn en av sine egne partifeller som rektor. Universitetet sees på som «Tyrkias Harvard» og har hatt lange tradisjoner med å utvelge sine egne rektorer
  • I en artikkelserie utforsker Universitas situasjonen til studenter og professorer i Tyrkia. Serien har fått støtte av Fritt Ord.
Powered by Labrador CMS