Vær varsom Sophie Elise

Sophie Elise. Punktum, egentlig. Det skal faktisk ikke mer til. Igjen, spør du? Dessverre.

Denne gangen har hun publisert et bilde av seg selv, en venninne, og en liten pose med det som bare kan spekuleres i å være kokain. Innlegget ble stående i tre minutter før det ble slettet. Og det gikk vel ikke mye lenger enn tre nye minutter før kritikken haglet. Både til henne, og til NRK, hvor hun nylig har fått sin egen podcast.

Men hva er egentlig problemet? At Sophie Elise og hennes venninne tilsynelatende bruker kokain, eller at hun kan jobbe i NRK samtidig? Kringkastingsrådet melder om 3000 klager fredag, hvilket tyder på at det for mange handler om det sistnevnte. Men dette handler også om hva slags ansvar Sophie Elise har, når hun blander sitt privatliv inn i det offentlige.

Danby Choi, sjefredaktør i Subjekt og påfallende nok også nær venn av Sophie Elise, skriver også fra seg i debatten, sammen med debattredaktør Mikkel Ihle Tande. De mener at dette ikke er en sak for oss dødelige, NRK, eller noen andre for den saks skyld. Det er rett og slett Sophie Elises egen sak, og hennes alene. Rus er en privatsak.

Om det bare var så enkelt. Det er i beste fall ekstremt naivt.

NRK har for øvrig allerede snakket med Sophie Elise om bildet. Det får ingen konsekvenser.

Så lenge kokain er et ulovlig rusmiddel bør reaksjonen på å nærmest promotere kokain være deretter. Selv om det var aldri så mye et uhell å publisere bildet, har Sophie Elise opptrådt uansvarlig.

I 2019 skrev jeg et debattinnlegg i VG om influensere sin påvirkningskraft. Konklusjonen min nå er den samme som da; influensere kan bebreides for påvirkningen de har på samfunnet.

Danby Choi mener vi velger våre egne forbilder. Det er rett. Men vi velger ikke alltid hva eller hvem som påvirker oss. Det er ikke alltid sånn at våre forbilder påvirker oss mest.

Noen av Sophie Elise sine følgere påvirkes av rabattkoder, andre lar seg påvirke av rusbilder og bildetittelen “Livet blir cirka en milliard ganger morsommere når man bare gir faen”. Og sånn er det bare.

3000 “moralister” har klaget Sophie Elise inn til Kringkastingsrådet. Men til tross for moralismens dårlige rykte, har den ofte noe for seg. Danby påpeker at man skal være varsom med å moralisere overfor rusbrukere som trenger hjelp. Nå vet ikke jeg om Sophie Elise har et rusproblem, men personer som trenger hjelp er ikke fritatt for alt ansvar av den grunn. Spesielt ikke om man har nesten 600 000 følgere på Instagram.

Snarere tvert imot. De har kanskje et enda større ansvar for å sørge for at deres vaner ikke blir promotert med negative følger. All lovgivning bygger på moral, men bare fordi loven ikke nødvendigvis dekker akkurat dette tilfellet, betyr ikke det at moralens voktere bør ta ferie.

Narkotika på Instagram er derfor altså ikke en privatsak, selv om verden beveger seg stadig nærmere en mer liberal narkotikapolitikk. Også selv om Sophie Elise ikke var på jobb for NRK på bildet.

Jeg skal ikke legge meg opp i hvorvidt Sophie Elise fortsatt fortjener den rosa podcaststolen sin. Men det er kritikkverdig, selv om det kanskje ikke er straffbart.

Det er ikke bare det ferdige produktet som skal følge både plakater og interne etiske regler, det er også arbeideren. Klubbleder i NRK, Rolf Johansen refererte NRKs egne etikkregler til M24; “NRKs redaksjonelle medarbeidere skal i privat sammenheng alltid utvise stor varsomhet når det gjelder ytringer som kan sette medarbeiderens faglige integritet i fare”.

Dette gjelder også Sophie Elise, og når hun både er produktet og medarbeideren er det kanskje enda viktigere at det følges.