Vi må rope mer på hverandre!
I Wien kan man bli skjelt ut bare man snakker i telefonen i en bokhandel, i Norge tør vi så vidt si ifra når vi nesten blir påkjørt av en taxi. Står den norske konformiteten på akkord med vårt samfunnsoppdrag om å oppdra hverandre?
Jeg mener at fremmede må rope mer på hverandre. Forstå meg rett, dette er et halvveis seriøst, halvveis useriøst utsagn. Bør vi ikke egentlig skrike på fyren som nekter å gi fra seg setet sitt til den høygravide dama på bussen? Burde vi ikke vise fingeren til taxien som nesten kjører på deg, fordi han ikke bruker sidespeilet i det han svinger til høyre for å parkere midt i sykkelfeltet? Og hva skal vi gjøre med han som deler helgens festligheter med sin bestevenn over telefonen i stillesonen på Deichman Bjørvika?
I disse situasjonene savner jeg at noen roper «hva faen er det du holder på med?» Vi trenger at en medpassasjer skjeller ut fyren som ikke reiser seg, og vi trenger en student som ber den høylytte fyren på telefon holde kjeft. Er rommet for å uttrykke uenig het, selv uten nødvendigvis å ha noen god grunn for det, forsvunnet? Jeg har sjelden, kanskje aldri, spasert i Oslos gater og bevitnet noen som tar ut sitt hverdagsnag på en annen.
Da jeg bodde i Wien, lærte jeg at litt konfrontasjon i hverdagen ikke er så dumt. Her er krangling på gata hverdagskost, og kalles «Wiener-Grant». I Wien kan du få servert en god dose tilsnakk om du står på venstre side i rulletrappen, eller snakker litt for høyt i telefonen i en bokhandel. Mange som leser dette tenker kanskje: «Hæ, er det et samfunn vi vil leve i? Et samfunn hvor folk roper til hverandre på åpen gate?» Kanskje ikke, men vi nordmenn har mye å gå på når det gjelder å oppdra hverandre. Vi har et samfunnsansvar, som nordmenn simpelthen ikke tar.
Det er kanskje den norske konformismen som står i konflikt med det samfunnsansvaret vi har. Det er akkurat som om vi aldri våkner fra vinterdvalen. Vi lar dagene passere uten at vi egentlig tar del i det som foregår rundt oss. Vi står opp, tar bussen til jobb med airpodsene i øra og unnviker all form for menneskelig kontakt. Vi går på jobb og utfører nødvendige arbeidsoppgaver, før vi returnerer hjem til vår trygge hule. Det virker som det har blitt viktigere å tilpasse seg, og å følge bestående sosiale normer og konvensjoner enn å uttrykke sin uenighet.
Den tyske filosofen Hannah Arendt (1906–1975) har en passende formulering av begrepet modernitet. For Arendt kjennetegnes moderniteten av fremveksten av verdensløshet, et begrep utviklet i verket The Human Condition fra 1958. Hun mener at individets behov for introspeksjon og forfølgelse av økonomiske interesser, gjør at det offentlige og allmenne rommet for handling og tale innskrenkes.
Som en konsekvens av moderniteten anses ikke mennesket lenger for å være et politisk dyr (zoon politikon), men kjennetegnes nå som et arbeidende menneske (animal laborans). Dette har, ifølge Arendt, ført til at vi lever i en tid hvor konformitet og homogenitet har erstattet mangfold og frihet, og der ensomhet og isolasjon har gjort det vanskelig å vise medmenneskelighet og spontanitet.
Som et motsvar til denne stadige innovervendtheten inspireres jeg av wienerne. I en artikkel om «Wiener- Grant» fra den østerrikske avisen Der Standard, skriver de at «å få utløp for sitt nag» visstnok er hovedbeskjeftigelsen til de ekte wienerne. Videre skriver de at man kan forstå den ustrukturerte, advarende kveruleringen som en wieners form for transcendental meditasjon. Vi burde heller vende oss utover, og både delta i de omstendighetene vi befinner oss i? Jeg mener vi må gi faen det konforme, og tørre å uttrykke våre meninger og følelser. For vi har et samfunnsansvar og må oppdra hverandre – vi må rett og slett rope mer på hverandre!