Såre og burende sturesanger

Jeg må innrømme at da jeg skulle sette meg ned og høre på «Sturesanger» for første gang, og bare kjente til navn og sjanger, hadde jeg tatt med meg flere fordommer. «Hvis du heter T(h)orleif og synger på dialekt, er du allerede halve veien til å bli en visemusiker», tenkte jeg Oslo-overlegent for meg selv.

Men allerede den første sangen, «Så du ser at det lysner», motbeviste på en rørende måte alle mine forutfattede meninger. Skjørheten i Bratvals stemme – satt i relieff av en akustisk gitar og, noe senere, lav tromming og det som høres ut som slide-gitar (eller pedal steel gitar?) – varmet umiddelbart mitt romantiske hjerte.

Når Bratval synger til en ukjent person: «Og om vægen er en gjengrodd sti, som er mørk og lang og utriv’lig, skal du holde hardt i handa mi, og se at du lysner», føles det dermed ut som om han like gjerne henvender seg direkte til lytteren, og at det er sangen som liksom lyser opp han eller henne.

Dette fungerer underlig nok utmerket, ettersom teksten i seg selv er klisjéfylt og liksom-poetisk. Men, slik det er hos så mange andre sangere, skaper melodien og vokalen på en måte et skinn som kaster en glans over teksten, vekker den til live og gir den en dybde og patos.

Hvis «Så du ser at det lysner» viste Bratvals skjøre side, viser derimot den neste låten, «Skadeskutt ta Amors pil», at Jevnaker-gutten også mestrer å synge rått, barskt og med djerv selvtillit. Lyden er så rytmisk og kraftig at jeg snarere får assosiasjoner til Neil Young, enn til for eksempel Prøysen, og teksten viser at en forelskelses sårbarhet også kan uttrykke seg i fortvilelse og aggressivitet, og ikke bare medføre den takknemligheten, ømheten og det savnet som dukker opp i brorparten av platas låter.

Likevel må jeg innrømme (kanskje det bare skyldes mine romantiske tilbøyeligheter?) at det er de mer melankolske balladene som gjør størst inntrykk. Spesielt den allerede nevnte «Så du ser at det lysner» og dens tvilling «Ved sea te deg», står igjen som albumets høydepunkter. Imidlertid fungerer «Sturesanger» også helhetlig meget bra, der de tre raske og kraftige sangene albumet består av nærmest tjener som avslappende intermessoer, paradoksalt nok, noe som gjør at sågar albumets dårligste låt, «Sverre», får en positiv betydning på et større plan.

Albumets siste låt, «Sturesang» – en av de tre mer «rocka» sangene – komplementerer den første låten glimrende, og det virker som at når Bratval fiendtlig og krigersk synger «la meg få sture i fred!» på slutten av refrenget, prøver han i realiteten å beskytte seg fra omverden; følgelig viser han nok en gang sin sårbarhet, som kommer til uttrykk i de fleste av albumets ni sanger, enten det er i teksten eller vokalen, rytmen eller melodien, eller i følelser så forskjellige som aggressivitet og bløthet.

Selv om «Sturesanger» nok ikke har den kommersielle dimensjonen som kunne gitt det topplasseringer på lyttelistene, viser likevel Bratval at også den nye generasjonen kan lage svært god vise- og rockemusikk. Selv om veien dermed i blant kan bli mørk og lang og utrivelig, har Bratval og musikk-Norge en spennende fremtid i møte.

Sturesanger lanseres 30. september.